adrianadicu

Den gamle norske gudelære og det kollektivt ubevisste, 2o1o

In Den gamle norske gudelære og det kollektivt ubevisste, 2010 on desember 24, 2010 at 4:34 pm

Det kollektivt ubevisste. Carl Gustav Jung forteller i boken ’Symbolene og det ubevisste’ sju historier eller taler til de døde. Disse talene finner man i de mest arkaiske samfunn og de representerer gammel lærdom fra urtiden før det moderne menneske mistet sitt forhold med naturen, med denne gamle lærdom.

Det femte Sermo beretter ifølge Jung: ’Mannens kjønnslighet går til det jordbundne, kvinnens kjønnslighet til det åndelige. Mann og kvinne blir ved hverandre til djevel hvis de ikke skiller sin kjønnslighet. Mannen skal erkjenne det mindre, kvinnen det større. Mennesket skal skille seg fra åndeligheten MOR og stille henne mellom himmel og jord. Det skal kalle kjønnsligheten FALLOS og stille den mellom seg og jorden, for MOREN og FALLOS er overmenneskelige demoner og manifestasjoner av gudeverdenen. De er mer virksomme for oss enn gudene fordi de er nær beslektet med vårt vesen. Hvis dere ikke adskiller dere fra kjønnslighet og fra åndelighet og ikke betrakter dem som vesener over dere, hjemfaller dere til dem som egenskaper ved pleromaet (Jung definerer pleroma som ”alt og ingenting” mens gnostikere definerer ordet som et ideelt rike). Åndelighet og Kjønnslighet er ikke deres egenskaper, ikke ting dere eier og omfatter, men de eier og omfatter dere, for de er mektige demoner, gudenes fremtredelsesformer, og derfor ting som rekker utover dere og består i seg selv.’ (JUNG Carl Gustav, Symbolene og det ubevisste, Gyldendal, 2000, s. 140)

DET som ligger inni oss, det som selv skaper oss er det kollektivt ubevisste eller den ’allmektige materie’ (JUNG Carl Gustav, Drømmetydninger, Pax Forlag A/S, Oslo, 2oo7, s. 55). Men vi omfatter ikke det. DET omfatter oss, for det er felles i alle menneskene. Det finnes flere kilder som forsterker det som Sermo-ene framstiller. I tillegg har psykologien utviklet en stor del av konsepter som kan nyansere ideen.  I den analytiske psykologi er DET Anima og Animus (JUNG Carl Gustav, Mennesket og dets symboler, Lindhardt og Ringhof, 1999, s. 96). I den norrøne mytologien er DET Bure – sønnen (BRINGSVÆRD Tor Åge, Den store boken om Norrøne Guder, Gyldendal, 2002, s. 27), den første Mann som var stor og vakker og kom fra en saltstein som Audhumla (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 8) slikket og samtidig er DET Audhumla, den hellige ur-Kua som ble formet av det første møtet mellom Kulde og Varme.

Arketypene. En arketyp er et ur-bilde eller en opprinnelig følelse som hver eneste av oss arver fra det opprinnelige mennesket. Vi trenger en slik ur-forestilling for å representere verden og alt som eksiterer i denne verden, på den samme måten som vi trenger mat og vann for å leve. For en bedre forståelse skal jeg gi som eksempel et gammelt folkeeventyr som finnes i hele verden, og også her i Norge: ’Det var en gang en mann som bodde langt borti skogen. Kona hans var død, men så hadde han en sønn. Og den gutten hadde ikke sett andre folk enn far sin. Da gutten ble voksen, tok faren han med til kirken. Der fikk han se kvinnfolk for første gang, og spurte hva det var. ”Det er gjess” sa faren. Men da sa gutten: Ei slik gås skal jeg ha meg samme hva hun skal koste’ ( HODNE Ørnulf, Det norske folkeeventyr. Fra folkediktning til nasjonalkultur, , J.W. Cappelens Forlag AS, 1998, s. 10)

Trekanten Kulde – Ymer – Varme. I norrøn mytologi, som i alle andre mytologier finnes en stor del arketyper som beskriver menneskets indre og ytre virkeligheten i forhold til ur-tiden og fra ur-lysets perspektiv. ’I begynnelsen var Kulde og Varme. På den ene side Niflheim, med frost og tåke. På den andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap. Her i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse. I møtet mellom is og ild… for langsomt begynte sneen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Hans navn var Ymer. (…) Men der hvor isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – med jur og horn: en diger ku. Kua het Audhumla.’

Odin, som er sønn av Bestla (Ymers barnebarn) og Bor (Bures sønn) sammen med brødrene hans, Vilje og Ve gjør opprør mot Ymer og de drepte ham. Da Ymer døde, forsvant Audhumla også. Æsene (Odin, Tor, Balder, Vidar, våle, Brage, Heimdall, Ty, Ull og Forsete), den ene hovedgruppen av guder som kom av Bure (Frøy og Frøya samt deres far, Njord danner den andre gruppe, kalt vanene), sleper den døde Ymer midt ut i Ginnungagap og sånn skapte de verden.

I vårt moderne språk er Ginnungagap kun et ord, et rart ord virkelig. I vårt moderne liv har vi ikke tid til å tolke den gamle lærdomen. Men vårt moderne samfunn er fortsatt påvirket av det, akkurat som det var påvirket for 4000 år siden. Verden eksiterer fortsatt mellom Kulde og Varme, men vi kaller dem nå, i kristendommen det gode og det onde. Vi har påtvunget en moralsk dom over den gamle historien. Videre får vi vite hvem som er verden.

’Jeg er en gåte. Kan du løse meg? Jeg finnes i marken du står på, steinen du veier i hånden og vannet du drikker. Du ser meg foran deg og bak deg – og vender du blikket mot himmelen, så er jeg der også… Jeg er den første av alle levende skapninger. (…) gudene drepte meg. Brukte kroppen min som byggeklosser (…) Kjøttet mitt ble land, knoklene ble fjell og stener, blodet ble til hav og elver. Du har navnet mitt på tungen.’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 74)

Denne historien om verden og spesielt om hvordan verden ble bygd, skaper en sterk følelse av at verden er et nett; alt er knyttet sammen: himmelen og jorden, planter og steiner, dyr og vann, mennesker og luft, ild og stjerner…

Videre finner vi ut prisen måtte betales for å ha drept Ymer, den første skapninger. ’Og likevel er gåten ikke til å løse, for jeg er mer enn bare en død kjempe. Den tomme hodeskallen min står veltet som en bolle over dere alle sammen. Ingen – selv Odin – kan se lenger enn til innsiden av det urgamle kraniet mitt. Hva er utenfor? Hva finnes på den andre siden? Jeg er Ymer. Jeg er det veldige kadaveret som gir liv og næring til alt som puster. Jeg vil alltid være en gåte. Og du vil alltid prøve å forstå meg.’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 74)

Ymer måtte dø for verden kunne fødes, og Ymer er verden men verden er ikke Ymer for Ymer er ’mer omfattende’ enn verden, Ymer er altomfattende. Som en livmor er barnet, men et barn er ikke livmoren. Og barna skal ikke kjenne det som gav sitt liv. 

På det sosiale nivået er den samme situasjon mellom menneske og samfunn som er mellom barn og mor, mellom verden og Ymer og kanskje er det lettere å forstå dette tilfellet. Det finnes ikke samfunn uten menneske og samtidig lever mennesker ikke utenfor samfunnet. Som menneske er jeg en del av samfunnet, men jeg er ikke samfunnet. Jeg utvikler meg i samfunnet og samfunnet er en del av meg, men kan ikke omfatte det hele samfunnet. Jeg kjenner samfunnet gjennom den felles tilstanden jeg har med samfunnet. Men samfunnet brukte alle sine ressurser for å danne meg og jeg kan ikke omfatte dem. Gjensidig er samfunnet en del av verden, men ikke verden og verden er en del av Ymer, men ikke Ymer.

Menneskene. De første to mennesker, Embla og Ask ble skapt, i følge den norske mytologien, av æsene og de ble kalt menneske av dem også. Gudene så en dag to trestokker liggende i vannet som ligner på dem og hadde et svakt minnet som dem. De lekte med dem og gjorde dem levende, men forlat dem om kvelden da leken ikke lenger var ny og spennende. De ’forlot oss uten et ord. Og vi sto alene igjen på stranden. (…) vi ville rope gudene tilbake, ville be dem gjøre oss til stokker igjen, for vi hadde ikke bedt om livet, og alt det nye skremte oss. Men vi fant ikke ordene før det var for sent.’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 14)

I psykologien sier vi at ontogenien (vitenskapen om individets utvikling fra egget til fullt utviklet stadium og død) gjentar fylogenien (læren om utviklingen av dyre- og planteartene og organismens avstamning). Altså er menneskehetens utvikling et mønster for menneskets utvikling. Denne historien om hvordan de første menneskene ble ’født’ minner oss om utviklingen av et menneske fra embryo til et som nettopp har begynt å snakke. Ask og Embla som trestokker lå i vannet; embryoet ligger i amnionet og det ligner mer eller mindre på en liten trestokk. De fikk først kropp og pust og stemme etterpå; barnet får kropp som foster og pust og stemme ved fødselen. De var helt alene og de var redde, og det virker som om verden var urettferdig mot dem; barnet gråter når er født og når moren forlater ham eller henne enda om det er kun etter få minutter. De hadde ingen ord til det var for sent; barnet lærer å snakke etter at han eller hun tok sine første skritt i uavhengighet.

Omstendighetene er presentert ganske pessimistisk. ’Og vi så på hverandre i det bleke lyset – Ask og jeg. Vi visste: Heretter måtte vi klare oss selv, heretter hadde vi bare hverandre. (…) Vi vil fortelle om den til våre barn, og de vil igjen fortelle om den til sine. Glem aldri at mennesker og trær er søsken, (…) at gudene skapte oss i lek…’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 14) Det er menneskets natur å være misfornøyd med omstendighetene og å lengte etter en annen tilstand – den guddommelige tilstand. De – Embla og Ask – er to som en. De er ’født’ samtidig, de har felles skjebne, sjanse, de ligner på hverandre – begge to er laget av tre, Embla (almr) av almetreet og Ask av treet ask. Uansett dem vil være sammen med æsene. Dette kan tolkes som menneskets tvang til individuasjon. Barna drømmer om å bli større enn mamma eller pappa eller en annen slektning. Voksne drømmer om å ha en bedre jobb, et større hus, en bedre posisjon i samfunnet. Menneskene holder aldri det opprinnelige ’status quo’, de kan ikke dy seg og forfølger den ’perpetuum’ utviklingen. De trenger hverandre for å overleve, men de trenger drømmen om en bedre tilstand for å oppøve. Og hvem kan forestille bedre et mønster for oss, menneskene enn de som har dannet oss? Hver religion framfører den samme ideen. Også analytisk psykologi framfører individuasjonen som en betingelse for den menneskelige omstendigheten. Til forskjell fra religion er psykologien nærmere til disse eventyr. Analytisk psykologi viser det samme perspektiv som norske mytologi og tolker Guds arketype som en del av helheten som er legemliggjort av det ubevisste (gjensidig trekanten Kulde – Ymer – Varme).

Dvergene. Det blir sagt at dvergene er de opphavlige etterkommerne fra kjempen Ymer. ’De er småvokste, menneskelignende vesener som bor i steiner og fjell, eller under jorden.’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 17) Fire av dem (Vestre, Østre, Søndre og Norden) bærer verden (Ymers hodeskallen) på ryggen. Det finnes fire av dvergene (Berling, Alfrigg, Dvalin og Grerr) som er verdens beste smeder over alle metaller, især gull. De lager også våpensmeder men de liker ikke ’å smi død og fordervelse. Vi liker bedre å lage ting som glitrer og skinner! (…) Kanskje fordi vi selv er så urimelig stygge, er det vår største glede å se en skjønn kvinne ta på seg et av smykkene våre’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 17)

Disse lille hårete, med flat nese og store ører som holder seg mest for seg selv samt er de flinkeste i verden minner oss om våre egne spesielle egenskaper – egenskaper som er fordel og ulempe samtidig. For eksempel en person uten synsevne. Det er ulempe fordi man ikke kan se og er avhengig av andre for forskjellige aktiviteter. Det er fordel nettopp fordi man ikke kan se og må oppøve hjertets øyne og hjernens øyne for å kjenne verden. Gjensidig en person med synsevne kan være så opptatt av hva som er synlig at mister det som er underforstått. Nettopp fordi vi er svake, er vi sterke! Historien forteller hvordan disse fire stygge dverger klarer å lage et halssmykke – Brisingamen, altså ildespill – som skulle ha beseiret selv kjærlighetsgudinnen Frøya.

Kjærlighetsgudinnen. Den norske kjærlighetsgudinne er Frøya. Hun har en vogn som ble dratt av to katter, Kælinn og Brundr (VIKENES Varg, Germansk mytologi og Verdensanskuelse, Cymophane Publishing, Stockholm, s. 80) og hun kommer alltid med sine katter. Hun er en van, og hennes bror er Frøy, fruktbarhetsguden, og hennes far er Njord, den androgyne gud for rikdom til havs og lands som ble tvunget til gifte seg med Skade, jotundatteren og skigudinnen.

Frøya, den vakreste kvinne i himmel og på jord bringer bare lykke med seg til alle sammen men ikke til seg selv. ’Men selv bærer jeg på en sorg… en urimelig sorg og en gåte. For hvorfor skal det være slik… at jeg som – bare med et lite vink – kan få hvem som helst til kjæreste… hvorfor skal det være slik… at den eneste… den eneste mann jeg virkelig vil ha, ikke vil ha meg?’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 27) Hun var gift med Od og har to døtre sammen med ham, Noss og Gjerseme, men han forlot henne og dro bort til fremmede land. ’Det heter at Frøya ofte gråter for hans skyld, og at tårene hennes er av rent gull.’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 51)

Det finnes også en annen side av Frøya. Hun er forfengelig og trassig som en unge. I episoden med Brisingamen – dvergenes halssmykke, ropte hun ’Jeg vil [ha den] – jeg vil – jeg vil!’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 18) og stamper med foten. Og fordi hun vil gi og gjøre alt – hva som helst – setter dvergene et vilkår: Frøya måtte bli kjæreste med dem, alle fire, etter tur. De sa det for moro skyld og trodde at hun skulle bli aldeles rasende. Tvert imot fordi det er umulig for kjærlighetsgudinnen ’å bli klok på her i verden’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 19). Frøya ble stille, så på dem lenge og etterhvert sa ja!

Denne historie er kjent for alle som har vært forelsket i en diamant og fant ut at de måtte gå til sengs sammen med en stygg, helt vanlig stein. Skuffelsen smaker aske i munnen. Det spørs om det finnes en annen tolkning til denne historien også. Fra de ’mer moderne’ eventyr lærer vi at prinsessen vanligvis burde kysse en frosk for å frigjøre prinsen av herskerinnens forbannelse og for å leve etter hvert lykkelig sammen med han i alle sine dager. Kanskje Frøya skulle lære fra denne historien hvordan hun selv kan være lykkelig.

Sammen med Frøya begynner vi en annen livssyklus i menneskets fylogeni.

Med hensyn til voksne mennesker kan man skrive, beskrive, fortelle eventyr om alt mulig. Jeg velger å analysere historien om ’Eplepiken’ som forteller om kjærlighet for ungdom uten alderdom. Idunn er en ung tankeløs pike som liker å ha det moro og ikke liker sure folk. Hun er gift med Brage, den dikterguden som er mye eldre enn henne og for det meste sitter og snakker høyt med seg selv. Idunn liker å dra på lange turer og plukke bær, nøtter, blomster eller villepler. Hun forteller at ’en dag… jeg husker ikke hvor… plukket jeg noen som var helt annerledes enn alle andre. (…) tar du en bit av dem… [blir du] yngre. (…) Evig liv kan de ikke gi. Men den som av og til tar en bit av dem, vil straks bli yngre (…). Ungdomseplene – det er det vi kaller dem.’ (BRINGSVÆRD Tor Åge, HALD Finn, Hvem er hvem i vår gamle gudelære? Gyldendal, 1955, s. 39) Ynglingalder er en søt drøm. Vi vil være voksne men ikke eldre. Vi vil forandre vår tilstand perpetuum, men samtidig holde ungdommens status quo. Det er en paradoks som passer dårlig både til ontogeni og til fylogeni. Som jeg sa tidligere om Ymer, vi betaler livets pris uansett. Historien er interessant også fordi den som skulle passe på de få eplene som de har igjen som om de er den mest kostbare skatten som han finnes, siden Idunn ikke klarer å huske treet som hadde dem – er nettopp den vimsete Idunn. Hvorfor beordret Odin at Idunn skal passe på disse eplene? Jo fordi hun er vimsete og kunne ikke samle oppmerksomheten om noe bestemt. Akkurat som dvergene er Idunn gjennom sin hemning den beste personen for denne jobben. Hennes hemning er hennes sterke side!

Gudene er ikke døde! Jeg skrev denne artikkelen i presens form når jeg referer til guder som om de fortsatt er blant oss menneskene. Jeg la merke til at man gjør ikke det i det siste. Vi snakker som om gudene og gudinnene er døde. Hvem sier det? Jeg foretrekker dem levende. De ligger inni meg, de er arketyper i mitt ubevisste; om de er døde, så er jeg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: