adrianadicu

Naiv. Super. En roman eller…, 2oo9

In Artikler on desember 24, 2010 at 11:16 am

Sporsmålet er: Er Naiv. Super. en roman eller er det en historie. Jeg tenkte mye på om det er mulig å kalle det en roman. En roman er en lengre, diktet prosafortelling. En roman gir meg en beskrivelse av menneskers liv og skjebne men også en analyse. Den ser ut som en historie. Jeg klarer ikke å finne ut noe særlig interessant om forfatteren / hovedpersonen på slutten av historien. Det er en kort historie med mange unødvendige informasjoner som gjelder en ung mann med en ganske rar adferd.

Det andre sporsmålet er: Er mitt liv bedre på en eller annen måte fordi jeg har lest den? Svaret er: Ja, jeg har lært mange nye og forskjellige ord t.o.m.

slang-ord.

Denne romanen eller historien er en reise, en rask reise. Hovedpersonens overgang fra en status til en annen, fra en tilstand til en annen skjer med stor fart. Følelser, innsikt, holdinger er helt forskjellige fra i dag til i morgen. Og det er trettende. Samtidig er historien ganske banal. Forfatteren analyserer ikke hvorfor det skjer det som har skjedd, hvorfor reagerer jeg-personen slik som han har reagert. For eksempel sier han at han banket på bankebrettet. Greit! Men man må gi en forklaring. Hvorfor banker han på bankebrettet? Hva tenker jeg-personen når han banker på bankebrettet? Hvilke emosjoner føler han da? Hva slags innsikter fikk han etterpå? Vi vet ikke! Forfatteren vil ikke eller kan ikke forklare det. Handlingen er verken spennende eller meningsfylt.

Hva er historiens budskap? Kanskje at man ikke må være ekstremt innadvendt. Den personlige utviklingen er en individuell reise, men en reise blant andre mennesker.

Hvorfor har denne boken har stor apell til unge? Fordi denne boken sier at det er helt ok å være litt rar, man kan fremdeles ha fremgang. Boken gir til en ung person en befrielse: man burde ikke late som man er en tøffere person enn man er. Også boken har en ganske enkel filosofi som er basert på en optimistisk følelse, følelsen av at ting henger sammen og at alt vil går bra til slutt.

Hvordan skal vi forstå tittelen? Det er naivt å håpe at alt skal bli bra til slutt. Det er supert å være naiv. Det er en utvikling fra naivitet til superlativ – utviklingen fra et naivt mønster til et super-mønster. Jeg-personen var naiv og nå er han ’kanskje, men bare kanskje (…) en kjernekar’.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: