adrianadicu

Skilsmissebarn, 2oo9

In Artikler on desember 24, 2010 at 11:41 am

SKILSMISSEBARN. Mange barn i Norge opplever at foreldrene går fra hverandre. Hvilke problemer tror du skilsmissebarn har? Hva kan de voksne og samfunnet gjøre for å hjelpe dem?

Når mamma og pappa ikke er sammen lenger, er det det verste som et barn kan oppleve. Selvfølgelig kunne det være verre, men jeg ville ikke snakke nå om misbrukte barn eller om dødsfall av foreldrene.

Jeg skal prøve å tenke litt som et barn nå. Mamma og pappa er de viktigste personer i mitt liv som barn. De gir meg identitet: jeg er dattera til mammaen min og pappaen min. De har gitt meg liv, og de skal ta passe på meg. De skal være der for meg når jeg trenger dem. De ’jobber’ for meg. De gir meg stabilitet. Vi har lært i grunnskolen at trekanten er den meste stabile geometriske figuren. Mamma og pappa og jeg – vi er en trekant. Perfekt. Enkelt. Stabil.

Alle mennesker har som mor og far forholdsarketyp i sitt eget sjel. Vi er født sånn! Gjennom denne arketypen lærer vi å leve, å være menneske, å kommunisere med andre, vi opplever verden og ikke minst lærer vi å være sammen med den andre, å ha et forhold med den andre.

Mamma og pappa lever sammen, noen ganger krangler de, andre ganger ler de og er glad med hverandre. Vi ler sammen med dem, når de ler og vi er redde når de krangler, men vi lærer hvordan det er å krangle. Det er jo viktig å vite hvordan det er å krangle, og enda viktigere hvordan det er å tilgi, eller å megle mellom en mann og ei kvinne.

Å være uten mamma eller uten pappa er det samme som å være halv. Det betyr også at barna må lære å leve uten å forstå hvorfor mamma eller pappa forlot hjem. Barna forstår aldri hvorfor mamma og pappa ikke er sammen lenger.

Men noen ganger skjer det. Foreldrene går fra hverandre. Sånn er det! Jeg synes at man må tenke litt på det når man vil skilles. I gamle dager var det hele familien – eldreforeldrene, besteforeldrene, onkler og tanter osv – som skulle megle mellom de to ektefellene som ville skilles. De prøvde om og om igjen og i de fleste tilfellene klarte de det. Men vi har ikke så mange slektninger i våre dager. Vi mangler denne store familien som skulle ta vare på den nye familien.

Hva skal vi gjøre for skilsmissebarna? Jeg tror at det ikke er realistisk å spørre om hva vi skal gjøre. Vi skal ikke gjøre noe spesiell fordi vi ikke kan gjøre noe spesiell. Det finnes ikke noe eller noen som kan gi bort smerten, frykten eller lengselen. Vi kan vel prøve å forstå dem, eller smerten, eller frykten… vi kan være gyldig når de trenger oss… vi kan gå bort når de ikke trenger oss…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: