adrianadicu

Ut og stjæle hester. En kvalitativ analyse, 2o1o

In Ut og stjæle hester. En kvalitativ analyse, 2o1o on desember 24, 2010 at 4:59 pm

 

’… jeg skulle ønske Lars ikke hadde sagt det han sa, det binder meg fast til ei fortid jeg mente var bak meg og drar de femti åra til side med en letthet som virker nesten uanstendig’ (PETTERSON Per, Ut å stjæle hester’, Forlaget Oktober as, 2008, s.104)

Jeg var nysgjerrig da jeg begynte å lese boken. Jeg håpet at jeg skulle finne ut hvorfor de stjal hester og hvorfor nettopp hester. Til min overraskelse fant jeg ut at hestene er fortsatt på riktig plass og det er menneskene som er blitt stjålet. De er stjålet fra sitt eget liv. De ’stjålne’ menneskene vil bli forstått men vil selv ikke forstå, vil ikke åpne hjertet for andre for å muliggjøre forståelsesprosessen. ’Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener (…). Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg. Ingen kan røre deg, om du ikke vil det sjøl. (…) Jeg har vært heldig (…). De forstår ingenting.’ (side 73)

Trond Tobias Sander er en mann som hadde et vanlig liv i 50 år, hadde en kone, ble skilt, en annen kone, hun døde, har barn, barnebarn… helt vanlig. Det som er spektakulær skjedde før disse 50 årene og som en uroboros (mytologisk slange; alkymien bruker dette konsept for å begrepe enheten samt uendelig utviklingen) kom 67 år gammel Trond tilbake til den opprinnelig tilstand for å danne helheten. Det er ikke Trond som vil kommer tilbake til den intense følelse av sommeren 1948. Han foretrekker sin begivenhetsløse nåtid framfort den dramatiske sommeren. Men han kan ikke avholde seg fra denne reise til sin fortid. ’En eller annen gang mens jeg sov, begynte det å snø, og jeg er sikker på at jeg visste det, i søvnen, at været slo om og ble kaldere, og jeg visste at jeg frykta vinteren, og jeg frykta snøen hvis det ble mye av den, og at jeg hadde satt meg i en umulig situasjon ved å flytte hit.’ (side 19)

Fra ’sommer 1948’ – tilstand til ’høst 1999’ – tilstand. Trond sammen med sin far reiser med toget til Elverum og derfra med buss til siste holdeplass og farens andre liv, i den lille bygda mot svenskegrensen. Trond føler seg lykkelig fordi han fikk lov til å reise sammen med pappaen sin. ’Det var endeholdeplassen. Det var ikke mulig å komme lenger, resten måtte vi gå, og jeg tenkte at det var typisk faren min, at han tok meg med så langt som det gikk an og det fortsatt het Norge, og jeg stilte ingen spørsmål om hvorfor nettopp hit, for det var som om han satte meg på prøve, og det hadde jeg ingenting imot. Jeg stolte på faren min.’ (side 42)

Barndom er som en annen verden for hver eneste av oss. Barna ser, fatter og tolker tingene som om de kommer fra et fantasiland. Jo mer ’fantastiske’ tingene er, jo mer smertefull blir barndommen. Vår helt hadde et sånt ’fantastisk’ forhold med sin far; men det var en løgn. Og en dag slapp han håpet og alt ble annerledes: ’Jeg var glad og full av forventning (…). Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg tok den turen i løpet av ettersommeren 1948 for å vente på toget fra Elverum. (…) Men han kom jo ikke. (…) og så slutta jeg. En dag dro jeg ikke inn, og ikke dagen etter, og ikke den neste heller. Det var som om et teppe hadde senka seg og skjulte alt jeg noen gang hadde visst om. Det var som å begynne livet på nytt. Fargene var annerledes, luktene var annerledes, følelsen ting ga meg djupt inne i meg sjøl var annerledes. Ikke bare forskjellen mellom varme og kulde, lys og mørke, lilla og grått, men en forskjell i måten jeg var redd på og i måten jeg var glad’ (side 229, 231, 232)  .Han trodde at reisen til farens andre liv er en ’prøve’, begynnelsen på et spennende eventyr. Men det er jo ikke det. Det er slutten av et liv, et familieliv.

Trond fikk ’vite’ hva som skal skje den natt da hans far ikke lå i senga, ’der han hadde sagt at han skulle. (…) Jeg tvang meg til å puste roligere, trakk lufta helt inn og slapp den bare sakte ut igjen mens jeg tenkte, jeg har hatt det fint i livet mitt opp til i natt, jeg har aldri vært aleine, ikke på ordentlig, og sjøl om faren min hadde vært borte i lange tider av gangen, aksepterte jeg det med en tillit som nå var blåst bort i løpet av et døgn i juli. (…) jeg gikk ut i vannet noen skritt og ble stående og lytte etter åretak, men det var bare elva som dro rundt beina, (…) men jeg kjente meg ikke fortapt, jeg kjente meg utpekt. Jeg var helt rolig nå, jeg var sentrum der jeg sto. Det var elva som gjorde det, ingen tvil, jeg kunne senke meg i vannet opp til haka og sitte stille og føle strømmen dunke og dra i kroppen, og fortsatt være den jeg var, fortsatt være sentrum. Jeg snudde meg og så opp mot hytta. (…) Jeg vil ikke inn dit igjen (…)jeg hadde ingenting i hytta å gjøre’ (side 105, 106)

Som 67 år gammel mann har Trond en annen slags opplevelse som innbefatte vannet: ’Jeg kaver meg oppe av drømmen mot lyset, og jeg ser lyset over meg. Det er som å være under vann; den blåskimrende overflata der opp, så nær og likevel så bortafor rekkevidde, for ingenting går fort i de lilla lagene her nede, og jeg har vært her før, men nå veit jeg ikke om jeg når opp i tide. Jeg strekker armene det jeg makter, svimmel av utmattelse og kjenner plutselig kald luft mot håndflatene, og jeg bruker beina og skyter fart og treffer den øverste hinna med ansiktet og kan åpne munnen og dra lufta inn. Så åpner jeg øynene, og da er det ikke lyst, men like mørkt som nede i djupet. Skuffelsen smaker aske i munnen, det var ikke hit jeg ville. Jeg trekker pusten hardt og kniper leppene sammen og skal til å dykke tilbake (…).’ (side 186) Denne gangen drømmer han om vannet, men igjen er vannet en trygg tilstand, bedre enn virkeligheten i hvert fall. Vannet er et symbol for det ubevisste, for den primære kunnskap som finnes inni oss fra de opprinnelige mennesker. Mens det beviste fakta skuffer oss, ligger det svaret vi trenger der inne, dypt vår sjel.

Hvem er Tronds far? En mann uten navn. Han er gift og har to barn: en gutt og en jente. Han var mye borte og forandret seg litt hver gang han var bortreist. Han var kurer og frambrakte folk fra Norge til Sverige i den andre verdenskrig. Og mora til Jon hjalp ham. Og de hadde et kodeord for det, de het det ’ut å stjæle hester’. Han var godt likt av mange men ikke konturløs og mjuk for ikke å provosere. ’Faren min var ikke sånn i det hele tatt, riktig nok smilte han og lo mye, men det gjorde han fordi det falt han naturlig og ikke for å tilfredsstille noen sine behov for harmoni omkring seg. Ikke mitt i hvert fall, og jeg likte han veldig godt, sjøl om han noen ganger kunne gjøre meg sjenert, og det var nok mest fordi jeg ikke kjente han som en gutt burde kjenne faren sin.’ (side 133) Hans far står som et forbilde for Trond. Han er stolt av sin far og samtidig stolte han på sin far. Men det er et gap mellom de to. Trond klarer ikke å lære av sin far; han kun kopierer sin fars atferd og ikke innforliver farens forbilde for å forbedre sin utvikling. ’Det jeg gjør (…) er at jeg lukker øynene hver gang jeg skal gjøre noe praktisk ut over det jeg til daglig er nødt til å foreta meg, og da forestiller jeg meg hvordan faren min ville gjort det eller hvordan han faktisk gjorde det som jeg har sett, og så hermer jeg det til jeg kommer inn i den riktige rytmen, og oppgaven åpner seg og blir synlig, og sånn har jeg gjort det så lenge jeg kan huske, som om hemmeligheten ligger i kroppens holdning til det som skal gjøres, i en viss balanse i utgangspunktet, som å treffe planken i lengdehopp og den rolige beregninga like før av hvor mye som skal til, eller hvor lite, og den indre mekanikken som hver oppgave alltid har; først det ene og så det andre, i en sammenheng som ligger der nedfelt i hvert stykke arbeid, ja som om jobben allerede fins der som ferdig form, og det kroppen skal gjøre når den beveger seg, er å trekke et slør til side så alt kan bli lest av den som betrakter. Og den som betrakter er jeg, og han jeg ser for meg og leser bevegelsene til, er en mann på knappe førti, som faren min var da jeg så han den siste gangen da jeg var femten år, og han forsvant ut av livet mitt for alltid.’ (side 75)

Hvem er mora til Jon? En kvinne uten navn. Hun er gift og har tre gutter: Jon og tvillingene Odd og Lars. I den sommeren, 1948-sommeren, skøyt Lars, hennes 10 år gammel sønn sin bror, Odd. Med henne levde Trond sitt ’mest komplette øyeblikket i livet. (…) hun [mora til Jon] stoppa og ble stående ved siden av meg. (…) Jeg snudde meg og så på mora til Jon, som ikke hadde noe å gjøre med Jon. (…) og jeg ville ikke at hun skulle være mora til noen, verken levende eller døde. (…) Og det var litt skremmende. Men i stedet for å la det støte meg bort, lot jeg det dra meg inn, hvor skulle jeg ellers gjøre av meg? (…) Jeg la armen rundt skulderen hennes og dro henne til meg (…). Og det merkelige var at hun ikke flytta seg, men lot armen ligge og lente seg svakt mot skulderen min, og jeg forsto ikke hva hun ville, hva jeg sjøl ville, men jeg hold enda fastere, livredd og lykkelig (…) og for første gang i livet mitt ville jeg ikke være sønnen til noen.’ (side 85, 86, 87)  Dette var et annet ’fantastisk’ forhold han hadde for i natt kommer Tronds far ikke til å ligge i sengen, der han sa han skulle. Hans far og mora til Jon satt sammen på brygga, der på benken, tett inntil hverandre. ’Over skuldrene hadde hun jakka hans, og armen hans hadde hun også rundt skulderen som hun hadde hatt min for mindre enn et døgn siden, men han gjorde noe som jeg ikke hadde gjort. Han kyssa henne. (…) De kyssa hverandre som var det det siste de gjorde i livet, og jeg kunne ikke se på det, men jeg så på det likevel, og jeg prøvde å tenke på mora mi som en sønn sikkert burde gjøre (…) men jeg greide ikke å tenke på mora mi.’ (side 113, 114)

To versjoner av Tronds liv. ’Så snur hun [Ellen, Tronds datter som kom på et overraskende besøk etter at han forlot byen for å flytte til bygda uten å si fra til noen] seg mot meg. – Fortell da. Hvordan har du det, egentlig, sier hun, som om det fantes to versjoner av livet mitt’. Og det er sant, det finnes to liv, to fortellinger, to versjoner av alt. Man får dette inntrykket av at det er en historie i en annen historie, lik en kinesisk eske. Mora til Jon er som ’to forskjellige personer’ (side 85) – en som ikke hadde noe å gjøre med Jon og en som nettopp det hadde å gjøre. Faren har et liv i Oslo og et liv der langt oppe mot nord, ved siden av svenskegrensen. Hans forhold til Lars er endog dannet på en dikotomi: sympati versus antipati, Lars som han antakelig ’ikke kan la være å like’ (side 165) og Lars som skulle ble spurt ’Tok du den plassen som egentlig var min? Fikk du år av livet mitt som jeg skulle hatt?’ (side 204) Til og med hans sjalusi er todelt. Han er misunnelig fordi Lars fikk hans far, men også fordi hans far stjal dette øyeblikket som var mest komplette i hele sitt liv – nemlig. ’mora til Jon – opplevelsen!

Den todeltheten definerer Trond. I begynnelse sa jeg at romanen handler om mennesker som blir stjålet fra sitt eget liv. Trond er et slikt menneske. Han vil snakke men heller ikke, vil bli forstått men være alene. Et todelt liv er et selv-stjålet liv. Den eneste person som kan bringe lys i hans liv nå, etter at han har ligget i hi i 50 år er Lars. Og selv om tingene Lars ville snakke om jo interesserer han på mer enn en måte, vil Trond ikke høre. ’Jeg vet ikke om dette er noe jeg vil vite noe om. Jeg kjenner en stor trøtthet synke over meg og dekke meg og trekke meg ned. Jeg spør jo bare fordi jeg syns jeg må spørre (…), men jeg ville jo egentlig være aleine. Det tar for mye plass. Det er blitt vanskelig å konsentrere seg, for møtet mitt med Lars har fått meg ut av balanse, har fått planen min her til å bli utydelig, neste uviktig (…).’ (side 164)

Det er et ’nesten lykkelig’ (side 225) menneske som blir overrasket da hans egen far ’sank (…) plutselig på kne og slo armene omkring’ (side 218) ham for å dra ham inntil brystet sitt og samtidig tror at ’vi bestemmer jo sjøl når det skal gjøre vondt’ (side 247)

Om jeg kunne bestemme kvaliteten på dette litterære verket, skulle jeg si at det er et utmerket forbilde for den moderne litteratur og et mønster for å tegne psykologiske drama.

Når det gjelder valg av ord, skulle jeg si at fra tid til annen finner vi deler som er fylt ut med for pretensiøse detaljer: ’(…)jeg myste og så ut over vannet som duva forbi rett nedafor vinduet. Det skinte og blinka som tusenvis av stjerner, som Melkeveien kanskje en gang ut på høsten når den fosser skummende fram og snor seg gjennom natta i en strøm uten slutt, og du kunne ligge der ute ved fjorden i det store mørket med svaberget hardt imot ryggen og stirre opp til øynene verka og kjenne tyngden av verdensrommet i all sin bredde presse mot brystet til du knapt kunne puste fnugg av menneskekjøtt i et endeløst vakuum og aldri komme tilbake.’ (side 131) – og dette kan virke som om forfatteren har brukt viste klisjeer for å sikre en populær triumf. Det burde han ikke. Boken er en publikumstreffer… uansett.

  1. From Korea,

    I just bought the book.

    When I become fluent in Norwegian,
    I’ll read the book in original langauge.

    Then, I would share something with you about the book.

    Regards!

    Ji Hye

  2. Hei Ji Hye

    Nice to meet you!
    I am pretty sure that you will find the book interesting. If you are going to like it or not that is a matter a taste. I consider that art, in any form, should stimulate us to think and not necessarily to please us.
    I personally enjoyed reading the book. I felt that I could reach the message, I could feel the soul of the book!
    Enjoy your reading and feel free to make any comment! 😉
    PS. Let me know if I could help you with the language.

    Best wishes,
    Adriana

  3. Hva skjedde med faren til Jon?

  4. For et gripende analyse.
    Jeg har hørt og lest mye om denne boka i det siste dagene.

    Hilsen
    Bazil

  5. Takk så mye! Det er blitt film nå. Her er det link:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: