adrianadicu

Edvard Munch. En psykologisk analyse, 2oo9

In Edvard Munch. En psykologisk analyse, 2o1o on desember 25, 2010 at 11:37 pm

MOTTO: …at forklare et bilde er umulig. Det er netop fordi man ikke kan forklare det på anden måde at det er malt. Man kan blot gi et fingerpeg i hvilken retning man har tenkt sig… Edvard Munch

Det er nesten mulig å si at hele verden kjenner Skrik. Mange kunne ikke si hvilken maler det tilhører, men alle er berørt av det og kan ikke glemme det. Noen av oss som i tillegg har sett andre bilder, er berørt av dem også. Jeg husker at jeg var så imponert av dette maleriet fra 19o6, Rundt bordet at jeg nesten ikke kunne gå fra det. Hva er det som fascinerer oss når vi ser på disse maleriene? Det er forståelsen av menneskets innerste natur i Munchs maleri som er mest imponerende. En som ser på et slikt bilde, kan kjenne med en gang at maleren har malt sin egen sjel. Man kan si mye om Edvard Munch, at han var gal, eller genial, at han var trukket inn i seg selv, at han var gravd inn i tungsinnet, at han led under ensomheten, at han var hjemsøkt av døden, men det er mye mer kraft og liv og lyst i hans malerier enn i hele romantikke. Det er fordi Munchs kunst ikke er mønsterbildet, men virkeligheten. Han var trist, men ikke viljeløs, han hadde kampånd, og han la sin ånd i sin kunst. Jeg vil si at vi burde ha et åpent sinn og ikke trenger å være redd for å treffe det ubevisste gjennom Munchs kunst. Det skal skje, og det skal være en unik erfaring. Hans Sol definerer som best som mulig den ’allmektige materie’. (Drømmetydninger, Carl Gustav Jung, Pax Forlag A/S, Oslo, 2oo7, side 55) Når jeg snakker om den ubevisste eller allmektige materie snakker jeg om arketyper. En arketyp er et urbilde eller en opprinnelig følelse som hver eneste av oss arver fra det opprinnelige mennesket. Vi trenger en slik urforestilling for å representere verden og hva som helst på den samme måten som vi trenger mat og vann for å leve. For en bedre forståelse skal jeg gi som eksempel et gammelt folkeeventyr som finnes i hele verden, og også her i Norge: ’Det var en gang en mann som bodde langt borti skogen. Kona hans var død, men så hadde han en sønn. Og den gutten hadde ikke sett andre folk enn far sin. Da gutten ble voksen, tok faren han med til kirken. Der fikk han se kvinnfolk for første gang, og spurte hva det var. ”Det er gjess” sa faren. Men da sa gutten: ”Ei slik gås skal jeg ha meg samme hva hun skal koste”’. (Det norske folkeeventyr. Fra folkediktning til nasjonalkultur, Ørnulf Hodne, J.W. Cappelens Forlag AS, 1998, side 10)

MENNESKET BAK BILDET. Edvard Munch ble født 12. desember 1863 på Engelhaug gård i Løten i Hedmark. Han var et svakt barn og hans far trodde at Edvard skulle dø snart. Det gjorde han ikke. Han døde 23. januar 1944, da han var 80 år. Han begynte å male da han var 12 år, i 1875. I 1886 deltar han på en stor utstilling med disse maleriene: Det syke barn, Pubertet og Dagen derpå.

Da Edvard var fem år, døde hans mor av tuberkulose. Han husker de siste dagene før hennes død. Det var julen 1868. Barna sittet sammen med mor og sang Glade Jul. Få dager senere var moren død. Faren hans som pleide å fortelle norske historier og eventyr, var mørk og trist nå. ’Kanskje man kan si at Edvard mistet sin far samtidig med at mora døde? I hvert fall mistet han den siden av faren som var nær, varm og underholdende’. (Biografien om E. Munch. Livets dans, Stein Erik Lunde, Gyldendal Norsk Forlag AS 2oo4, side 17) Ni år senere, i 1877 døde Edvards søster, Johanne Sophie også av tuberkulose. I 1889 døde Edvards far og i 1895 døde hans bror, Peter Andreas. Søsteren Laura hadde store psykiske problemer hele livet, og hun var innlagt på ulike institusjoner. Edvard selv var ofte syk da han var barn. Også han hadde psykiske problemer, spesielt i 1906.

Han var opptatt av disse temaene: sykdommen og døden. Hans liv var alltid i forbindelse med de døde: hans mor, hans søstrer, hans bror, hans bestefar, hans far. I 1899 malte han Den døde moren da han representerte seg selv som et lite barn og sin mor død i senga bak ham. I tillegg hadde han malt mange malerier om døden.  Døden er allestedsnærværende i Munchs malerier. Døden i sykeværelset, 1893 er et godt eksempel på det. Alle familiemedlemmene er representert i dette maleriet. Alt han hadde gjort, er faktisk i forbindelse, på en eller annen måte, med døden. Han skrev forresten et dikt med tittelen Til en kvinde og han sa der at han ’som en søvngjenger (…) vandrer på månen’. (Biografien om E. Munch. Livets dans, Stein Erik Lunde, Gyldendal Norsk Forlag AS 2oo4, side 62) Søvngjengeri er et symbol på metafornivå av en forandret tilværelse, et stadium mellom liv og død.

Kjærligheten var for Edvard Munch et ideal. Han hadde aldri hatt et forhold her på jorden som skulle tilfredsstille ham. Han levde på en annen sosial dimensjon. Han kunne se mange varianter av virkeligheten, mange varianter av mennesket til og med mange varianter av seg selv. Hver variant hadde en egen erfaring og en egen uttale. Det var umulig for han å leve bare et liv, å ha bare et forhold, å male bare et maleri om et tema. For eksempel, finnes det fire originalversjoner av Skrik og fem versjoner av Madonna og mange etterligne kopier.

Han selv skrev i 1930: ’Det er bedre at male et godt ufærdi billede end et dårlig færdi. Mange tor at et billede er færdi når de har udført så mange detalier som muli. En streg kan være et færdi kunstverk. Det man maler må være gjort med vilie og følelse. Det hjælper ikke at udføre det på den måte at der føies ufølte og vilieløse ting. Et billide må ikke være falskt eller ufølt gjort. Det kan være galt og falskt når det er gjort med følelse og med bevisdhed’. (Biografien om E. Munch. Livets dans, Stein Erik Lunde, Gyldendal Norsk Forlag AS 2oo4, side 112)

Han var dømt til å mislykkes, han var forutbestemt til å leve med en dyp følelse av utilstrekkelighet. Når det gjelder Munchs verker, kan man si at kjærligheten er et stort tema i hans malerier. Men noen ganger er det ikke mulig å avvike dette tema fra det andre store temaet i hans kunst: døden. I Livsfrisen serie finner vi et slikt eksempel av blanding mellom kjærlighet og død.

Munchs åndskraft var fullt levende til hans død. Et av hans siste verk Selvportrett mellom klokken og sengen, 1943 viser en gammel mann mellom tre dimensjoner: et stort ur som tidssymbolet, en morsom seng som kommer nærmere og nærmere – det virker som om sengen, et symbol for dødens restplass, er animert – og ’sporene etter et levd liv: malerier’. (Munch. En Biografi, Alte Næss, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2oo4, side 533)

EKSPRESJONISME. Ekspresjonisme er en kunstretning som var mest populær i Tyskland i de første 40 årene i det tjuende århundret. Kunsten uttrykker indre følelser ofte nervøst, stivt og voldsomt. Et ekspresjonistisk kunstverk er en kompleks og psykologisk tolkning av mennesket, av samfunnet, av livet. Den ekspresjonistiske kunsten gir inntrykket for angst, sjelelig mørke og sorg. I denne tiden spilte ekspresjonismen en viktig rolle, sammen med psykoanalysens teori om det underbevisste, for å bringe i lyset en ny dimensjon av eksistensen: ånden – som høyere bevissthets- og tankeliv. De mest berømte ekspresjonistiske kunstnerne er Edvard Munch, Paul Gauguin, Vincent van Gogh, Paul Cezanne eller forfatteren Franz Kafka.

SYMBOL OG METAFOR I MUNCHS MALERIER. Fargen som er nesten voldsom, er det største symbol i Munch maleri. Han bruker farger mer enn former. Formen er udefinert, svak, mens fargen er aggressiv og sterk. Munch prøver ikke å dekke følelsen. Han prøver ikke å etablere fargen i en strikt form. Hans malerier er metaforene for smerte, frykt og hjelpeløshet. Munch prøvde ikke å være perfekt eller å late som om han er perfekt heller. Han bare levde og eksponerte hva han opplevde.

Hva slags symboler finner vi i hans kunst? Hva slags metaforer prøvde han for å beskrive kjærligheten, angsten og døden? Og hvordan så han på livets koordinatsystem?

Jeg har fokusert min analyse på en spesifikk arketyp, altså kjærlighetsarketyp. Når man snakker om kjærlighetsarketyp (eller om alle de andre arketypene) må man kjenne til at det finnes en dualisme, som ying og yang eller alfa og omega. Carl Gustav Jung snakket om Anima og Animus. Anima er et kvinnelig forbilde som hver eneste mann har inni selv som en potensiell. Og mannen prøver å finne denne reele kvinnen som skal forestille best mulig hans Anima. Vedkommende er Animus et mannlig forbilde for ei kvinne. Animus og Anima kan ikke ha den samme kroppen. Kvinnen må finne sin Animus forestilt av en mann, og mannen må finne sin Anima forestilt av en kvinne. 

Edvard Munch var spesiell opptatt av disse arketypene. En stor del av bildene viser en hjelpeløs mann og mektig kvinne. Madonna er en frodig kvinne som eksponerer uforbeholdent sin kvinnelighet. Samtidig er mannen redd, liten, usikker, uutviklet og ganske svak. Mannen ser på henne med tiggende øyne som kanskje sier se på meg, jeg er her, ikke glem meg. Vi kaller det en lidende Animus som treffer en mektig Anima.

Det samme temaet finner vi igjen i Løsrivelse (1896), Øye i øye (1894) og Vampyr (1893). Forskjellen er at mannen og kvinnen er på en måte å likestille i disse siste bildene. Mannen i Madonna er ikke et menneske i seg selv, er et utviklingsdyktig mennesket kanskje. Også her har vi et bånd mellom de to: mannen og kvinnen. Håret er båndet. Vi ser nesten hvordan paret går fra hverandre. Og denne illusjonen fikk vi gjennom hårets bevegelse. Vi ser kvinnens lokk fjerne seg fra mannens ånd.

Løsrivelse forteller om en mann, en voksen mann som sørger fordi kvinnen forlot ham. Han blør, og hans blod danner en blomst, en flammende blomst. Hvert av hennes skritt tar med seg en annen bloddråpe fra han. Han er blek og tungsindig. Han dør ikke, men mister meningen i livet. Han er maktløs uten sin Anima.

Øye i øye uttrykker et par som sitter ansikt mot ansikt. Temaet er det samme som i Løsrivelse, men nå er mannen mer modig. Det virker som om mannen er nesten en helt. Han tar imot smerten, se på det. Vi føler vondt av ham eller jeg føler vondt av ham. Kanskje dette bildet har aktivert min arketyp.

I Vampyr, som Munch opprinnelig ville kalle kjærlighet, opplever vi ikke bare en mektig Anima men også en dominerende Anima som spiser den svake Animus. Kjærligheten er et potensielt tilfelle som finnes i vårt annlegg og venter på en sjanse for å utvikle seg. Vår kjærlighet dannes fra vår sjel. Vi elsker det som utfyller vårt opprinnelige skjema om kjærlighet. En svak sjel skal bli spist av sin mektige Anima eller Animus avhengig av om vi snakker om en mann eller en kvinne.

Grensen mellom kjærlighet og angst eller død er ikke så klart definert i Munchs kunst. Det er jo interessant å se på Vampyr eller Kyss  (1895) og samtidig på Dødskyss (1899) eller Død og piken (1894). Munch malte båndet mellom mann og kvinne på den samme måten som han malte båndet mellom død og kvinne. Hvordan skal vi tolke det? Dør overmektige kvinner av seg selv når de har spist den svake Animus? Er kvinneligstyrking en selvødeleggende atferd? En lidende Animus er i nærheten av kjærlighetenss arketyp mens en mektig Anima er i nærheten av Dødens arketyp. Det er den samme situasjonen når vi snakker om en overmektig Animus. Anima og Animus kan ikke ha én kropp.

Vi kan dele Munchs kunstliv i to perioder og året 19o8 er det forandrelig tidspunktet. Før 19o8 malte han den mørke siden av livet, av kjærligheten. Denne mørke perioden handler som vi har sett ovenfør, om forholdet mellom den svake og lidende Animus og den mektige og dominerende Anima.

Etter en tung periode da han hadde misbtukt alkohol og hatt flere nervesammenbrudd og sykehusopphold, bestemte han seg for å reise tilbake til Norge for godt. Han drakk ikke så mye alkohol og han begynte å male på en ny måte også. Han malte med stadig lysere og kraftige farger og ble mer opptatt av den positive energien i livet og naturen rundt seg.

I 19o8, da Edvard Munch fremdeles var på klinikken, begynte forandringen i hans kunst.

Han ble interesert i dette temaet: urlyset . (Munch Museet. Konserveringsprojekt. Malerier på rull. Historisk Bakgrunn, http://www.munch.museum.no/content.aspx?id=77&mid=76) Han begynte å arbeide med mappen Alfa og Omega, en ny  litografisk serie som handler om det opprinnelige paret, altså de to første mennesker og deres uskyldige kjærlighet. Bare tre år senere, i 1911 skulle han levere sine mesterstykker: Solen og Alma Mater. Vi finner her en annen slags kjærlighet. Denne kjærligheten er klar for å inneholde og for å beskytte hans lidende sjel. Denne kjærligheten kan også begrunne at man blir inspirert og kommer i kontakt med sin sjel.

Disse maleriene kan betraktes som religiøse mønstre. Solen skal bli på den måten Gud og Alma Mater skal bli Gudinne. Virkelig ligner disse bildene på mange andre malerier som beskriver Gud, den hellige ånd og opprinnelig tid. Med en psykologisk tolking skal man si at Solen er det ubevisste, eller Id-et (de medfødte, instinktive driftene) eller den opprinnelige Far og Alma Mater er den opprinnelige Mor. Uansett av hvilken tolking vi avgjør å fokusere på, finner vi oss i en overnaturlig verden. Dette er helt sikkert hva Rudolf Otto kalte: numinous.

Alle mennesker er opptatt før eller senere av dette urlyset. Dessuten prøver vi å gi en form til det. Munch er den heldige av oss som var i nærheten av det. Og han valgte å dele sin opplevelse med alle andre mennesker.

Hva er mest fascinerende ved Munchs malerier, er at han har malt sin egen sjel. Det virker som om vi kan begynne en dialog med Edvard Munch, akkurat som vi hadde gjort om han var ved siden av oss. Vi kan føle hans lidelse og vi kan følge hans utvikling og hans fornyelse. Han snakker med oss, stiller spørsmål til publikum til og med han svarer på våre spørsmål.

Edvard Munch sa at han fikk i arv ’to av menneskenes frygteligste fiender (…). Arven til tæring og til sindssygdom. Sygdom og galskab og død var de sorte engler der stod ved min vugge. En tidlig død mor – gav mig tæringsspiren. En overnervøs far pietistisk religiøs til galskab – af gammel æt – gav mig galskabens spirer. Fra fødselen – stod de – angstens – sorgens – dødens engler ved min side. Fulgte mig ude når jeg lægte – fulgte mig. Vårens sol – i sommerens pragt. De stod ved min side om aftenen når jeg lukkede mine øine – de truet mig med død helvete og evig straf’. (Munch. En Biografi, Alte Næss, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2oo4, side 20-21)

Jeg sier at det er  noe annet som han fikk i arv: en nøyaktig forståelse av den menneskelige natur,  sjel, følelser og atferd. Dessuten hadde han den høye naturlig begavelsen i å utrykke det på den særlig vakker kunstmåten. Og dette er det vi alle er takknemlige for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: