adrianadicu

En ganske almindelig flue av middels størrelse VS. Mannen fra Mars, 2o1o

In En ganske almindelig flue av middels størrelse VS. Mannen fra Mars, 2o1o on desember 25, 2010 at 11:28 pm

For halvt år siden fikk jeg tak i en bok, ’Noveller’ av Knut Hamsun. Der fant jeg en morsom historie ’En ganske almindelig flue av middels størrelse’. I dag leser jeg novellen ’Mannen frå Mars’ av Frode Grytten og den minner meg mye om Hamsuns noveller.

Jeg finner ut at begge to er opptatt av hvordan et helt alminnelig dyr påvirker menneskets innerst natur. I tillegg har begge to ganske like måte å uttrykke dette på. Vi får vite for eksempel at i begynnelsen var et åpent vindu. ’Vort bekjendskap, sier Hamsun (Livets røst. Hamsuns beste noveller, Den norske bokklubben, Oslo 2oo3, s.73), begynte med at hun kom flyvende ind gjennem mit åpne vindu en dag mens jeg sat og skrev og begyndte en dans omkring mit hode.’ Mens Gryttens karakter sier ’Den gråblå dua kjem flygande rett mot meg straks eg låser meg inn i leiligheta.’ (Noveller i samling, Det norske samlaget, 2oo9, s.550) Jeg lurer på om denne holdningen med et åpent vindu gjelder bare leiligheten, eller mener de mer enn det. Fra et psykologisk perspektiv kan vi godt sammenligne et menneske med et hus og akkurat som et hus med et åpent vindu er utsatt for alle mulige farer, er et menneske med la oss si en åpen sjel ubeskyttet og kanskje svak og usikker.

Humor og ironi. Hamsuns tekst er som vanlig full av humor, ironi og ikke minst selvironi. Han sier: ’Hun følte sig åpenbart tiltrukket av spiritusen i mit hår. (…) Just som jeg skulde gå ind fra frokosten og begynde arbeidet traf jeg fluen i døren. Jeg nikket til hende. (…) Fluen fløi op og tok plass på mit papir. Væk, sa jeg. Intet svar. Jeg blåste på hende, hun gjorde sig sid og vilde ikke bort. Nei uten gjensidig agtelse for hverandre går ikke dette i længden, sa jeg. Hun hørte på mig og tænkte over det, men besluttet sig allikevel til å sitte’ (Livets røst. Hamsuns beste noveller, Den norske bokklubben, Oslo 2oo3, s.73, 74)

Grytten velger å dramatisere mer enn å ironisere. Jeg personen sier: ’Eg er på gråten. Eg veit ikkje kva eg skal gjøre. (…) Fuglen verker meir og meir desperat.’ (Noveller i samling, Det norske samlaget, 2oo9, s.551)

Språk. Hamsuns språk virker mer poetisk siden han bruker flere metaforer og bestemmer seg med å referere til fluen ved å bruke det kvinnelige, personlige pronomenet. Han sier ’Men litt efter kom hun tilbake og begynte den samme dans.’ Grytten bruker mer konkrete ord for å beskrive det samme situasjon: ’Fuglen flaskar febrilsk med vengene og prøver regelrett å angripe meg.’ (Noveller i samling, Det norske samlaget, 2oo9, s.550)

Stil. Hamsun velger som igjen er typisk for ham å fortelle historien med en personlig stil. Dette er etter min mening en god ide. På denne måten får novellen en bohem duft som kan hjelpe til om vi prøver å forestille oss denne historiske perioden og ikke minst denne fargerike personen, nemlig Hamsun. Hamsun er present mer eller mindre i alle sine verk, og i de fleste tilfellene er han hovedpersonen i novellene eller romanene sine. Dette gjør at vi kan relatere oss bedre til det forfatteren vil overføre. Når forfatter forteller noe som han eller hun synes at det skjedde med andre personer, altså Gryttens måte å skrive på, mister teksten autentisiteten. En mann kommer aldri til en grundig forståelse av det som skjer i kvinnens sjel og omvendt. Kvinner er fra Venus og menn fra Mars. Vi er forskjellige og vi trenger hverandre. Vi er nødt til å bli kjent med hverandre for kunne forstå oss selv bedre. Men vi kommer aldri til å ha full forståelse av den andre. Derfor virker teksten unaturlig. Jeg, som kvinne kjenner meg ikke igjen i denne teksten selv om jeg faktisk er redd for fugler, og ganske ofte har et åpent vindu både i huset mitt og i sjelen min.

Løsning. Begge to slåss mot dyret som angriper dem. Hamsun med papirsaksen, Gryttens personasjer med kosten. Men etter hvert reiser de to novellene på forskjellige veier. En nekter å ta imot dyret og vil ikke ha noe med det å gjøre, mens den andre aksepterer situasjonen og kommer til å ha et slags forhold til det.

Hamsun kommer til å bli kjent med fluen, han har urimelige samtaler med fluen og vil gjerne forstå sin nye kompis, han tilpasser seg fluen og er glad når hun, fluen er tilbake etter at hun har forlatt huset for noen dager.

Gryttens jeg-personen nekter som jeg sa å ha noe med fuglen å gjøre. Vil ikke forstå fuglen. At naboen sier at fuglen er forelsket, har ingen betydning for henne. Hun bryr seg ikke, vil bare ha fuglen vekk. Hun skal ha klubb.

Hvordan virker de to tenkesettene? Begge dyrene dør til slutt og begge to blir drept, men… Hamsun virker som om han har integrert sin erfaring med fluen og som om han har lært å håndtere følelsene sine for dette dyret som kom uventet inn i hans liv, som forstyrret han men som samtidig skaffet ham glede. ’Det var bare en liten almindelig flue med grå vinger. Og det var ikke noget videre ved hende. Men hun skaffet mig mangen gang en fornøielig stund så lenge hun levet.’ (Livets røst. Hamsuns beste noveller, Den norske bokklubben, Oslo 2oo3, s.76)

Kvinnen fra Gryttens novelle har med seg igjen en skygge, et voldsomt minne i et hjørne i sitt sinn. Og skyggen blir aldri integrert. I hvert fall ikke så lenge en bare vil gå videre. Livet er ikke en rett linje. Vi går opp og ned, vi stopper noen ganger, vi ser forbigående, vi vurderer omstendigheten og alt er kjent, men fremmed likevel. Den psykologiske skyggen er en del av vår personlighet, men er den delen som vi ikke liker, den delen som vi gjerne vil kaste bortvekk.

Mannen frå Mars. I hans forhold til fluen spiller Hamsun Mannen fra Mars. Med dette mener jeg at Hamsun tar utfordringen og går i en introspektiv reise. Han tester evnene sine, tålmodigheten sin, han blir til og med ’sjalu’ mot fluens ’kjæreste’. Han projiserer sine uønskede motiver på dette forhold, distanserer seg fra dem, integrerer erfaringen og kaster til slutt de unødvendige holdinger.

Mens i novellen ’Mannaen frå Mars’ er kvinnen, selv fuglen. Hennes spirit (ånd) mistet energien. Hun mistet retningen akkurat som fuglen. Hun tar ikke utfordringen, hun frykter sine instinkter, mistet sin retning og ser på hvordan den forelskede fuglen ble drept og med den dør også hennes drøm. Det blir slutt på et liv som hadde en latent drøm, og begynner et liv som alltid kommer til å lengte etter det som kunne skje om drømmen ikke ble krasjet. Mannen frå Mars skulle kysse henne før han drepte fuglen. Så lenge fuglen var i live, var det fortsatt en sjanse for hun til å bli kjent med Venus. Da fuglen døde, byttet hun drømmen med skyggen. Det er jo ikke at det er et reelt forhold mellom selve fuglen og kvinnen, men den uheldige fuglen passer perfekt i hennes psykologiske tilstand.

Symbol. I psykologien er dyret som forhåpentligvis kommer i drøm eller øving av den aktive imaginasjonen et symbol på instinkt. Instinktet som ønsker å bli integrert i bevissthetens overflate, gjør gjerne opprør i menneskets sjel så lenge personligheten nekter å ta kontakt med det. Instinktet er energi, kraft, livets aqua pura. Vi bør sublimere (omdirigere) dem. Vi bør finne løsninger for dem slik at de kan komme i vår bevissthet og mette våre drømmer. Vi får lov til å ignorere dem av og til, men vi skulle aldri benekte dem. Et instinkt dør aldri så lenge mennesket er i live, men instinktet kan være vår alliert eller vår fiende avhengig av vår holdning mot det.

I et av Edward Munchs bilde, ’Vampyr’ (1893) ser vi en fantastisk metafor på hva skjer med et menneske som nekter sitt instinkt. I dette tilfelle nekter mannen å integrere sin Anima. Han idealiserer arketypen, samtidig vil han ikke relatere den med en virkelig kvinne og til slutt blir Anima større enn mennesket selv, den blir en vampyr som spiser sin mester.

Gryttens jeg-personen nekter sitt instinkt og instinktet blir ikke lenger kvinnens alliert men hennes fiende og ’det vesle dueliket’ er en metafor for denne situasjonen.

’Eg blir  stående og stirre på plastposen med den døde dua. Det er rett før eg plukkar opp posen og roper etter han: Hei, du glømte denne!

Men eg tar posen og legg dua i bosset under vasken. (…)

Eg tenker på dua som ligg i bosset under vasken. Eg tenker på det vesle dueliket og på kor lett fuglen var. Som om dua bare var ein skugge i deis kjelvande hendene mine.’ (Noveller i samling, Det norske samlaget, 2oo9, s.555)

I stedet for konklusjon. Hvilke utfordringer setter disse to novellene på meg, leseren? For meg virker Hamsuns novelle som en invitasjon til å frigjøre fantasien, kreativitet og ikke minst til introspeksjon. Etter jeg har lest ’En ganske almindelig flue av middels størrelse’ føler jeg meg mye mer fri, fri til å si hva jeg mener, gjør det jeg vil, fri til å spille et sinnssykt spill uten å bekymre meg at jeg faktisk blir sinnssyk.

’Mannen frå Mars’ setter i gang en skremmende tanke. Så lenge vi ikke finner en mulighet til å forutsi framtiden, blir vi redde for det som ikke skulle skje, men kunne skje uansett. Tanken at jeg kommer en dag til å glemme veien mot min egen sjel, til å glemme hvem jeg er, er ikke tilstrekkelig. Gryttens novelle stiller spørsmål til oss, leserne: hvem vi er, hvor vi befinner oss, hva slags holding vi har til oss selv. Den er samtidig et varseltegn, et mareritt, det verste scenarioet i enhvers liv.

Jeg antar at alle mennesker lever i en balanse mellom sinnssyk frihet og redsel for sinnssyk. Hamsun sa på slutten av livet at ’Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet.’ Knut Hamsun

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: