adrianadicu

Fra Carl Langes fantasi til Thomas’ siste nedtegnelser til allmennheten, 2o1o

In Fra Carl Langes fantasi til Thomas’ siste nedtegnelser til allmennheten, 2o1o on desember 25, 2010 at 9:18 pm

Non ut lubet sed ut licet vivimus. (Vi lever ikke som vi vil, men slik som vi kan), Latinsk ordtak

Jeg kan ikke tenke om et bedre ord for å introdusere denne tema enn det som sier at livet er ikke vilje men determinisme. Vi gjør den beste vi kan i en spesiell tilstand. Livet er som det er, vi kan ikke gjøre noe med det. Vi blir påvirket av og vi påvirker dem som er rundt oss, det som skjer i vår kort avstand. Måten å reagere på kan variere fra likegyldighet til sinnsforvirret men det er ikke nødvendigvis vår vilje. Vi planer ikke vår atferd og om vi klarer å gjøre noen planlegning det er tid kastet bort i de fleste tilfelle fordi nesten aldri hører vi våre egne planer.

Carl Lange er en mann som lærer på en voldsom måte hvordan det er å leve livet ikke som man vil, men som man kan.

Carl blir trukket inn i en sedelighetssak der en mindreårig jente er blitt voldtatt. Han er rimeligvis uskyldig. Likevel setter mistanken i gang en prosess som i realiteten kommer å undergrave hele Carls identitetsfølelse.

En uriktig anklage, en misforståelse kan starte en latent mental prosess om egen oppfatning av egenskaper i seg selv og utenfor personligheten. Carls drøm viser oss forresten hans baktanke om selvmord.

’Trettheten rullet inn over ham som lange, tunge bølger, og Osmundsens ansikt var i bølgene, kom og forsvant, et rolig, alvorlig ansikt. Carl Lange kjempet for å bli våken. Han visste i søvnen at det var en drøm: han stod på en veldig isbre, like ved en smal sprekk som han ikke kunne se bunnen av. Han skulle kaste seg ned i den, han hadde strev lenge for å finne akkurat den sprekken, den som ville skjule ham for bestandig. Men nå var han plutselig lammet av en fryktelig tvil: han husket ikke hvor han hadde ofte truet med å drepe ham. Ingen vil tro det om ham, men det er ham som er den skyldige, hadde han skrevet, men nå visste han ikke lenger om beskjeden ville bli funnet, og da var jo alt sammen meningsløst, sprekken foran ham var meningsløs. Men det som var selve marerittet, det han sloss for å våkne fra, var den endeløse grublingen over hvor han hadde gjort av beskjeden.

Det var langt på formiddagen. Drømmen satt i ham ennå, som om den skulle være mer enn en drøm.’ (Kjell Askildsen, Noveller. Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten, Aschehoug, Oslo, 1984, 35)

Carl begynner å forbruke medisin, stenger seg inne i leiligheten og later som om han er reist til hytta. Da historien forløper stiger fortvilelsen og desperasjonen slår til.  Den stadig økende spenningen utløses i den siste konfrontasjonen, der Carl spytter på Osmundsen.

Osmundsen holder et forhør med mange ’psykologiske’ teknikker som skal provosere den mistanke person. Prinsippet ’uskyldig til det motsatte er bevist’ er ikke aktuelt! Til slutt skal Carl oppfører seg som en hensynsløs forbryter.

Forfatteren beskriver ikke en snill Carl – Carl er en ensom person, skilt og har ikke noe tilfredsstillende forhold med noensinne. Forfatterens budskap nåler ikke at vi skal ha medfølelse med Carl. Poenget er det å legge merke til samtalen mellom Carl og politimannen og til å se hvordan Carls psykiske balanse er påvirket av denne samtalen.

Carls fantasi spiller en viktig rolle i denne novellen. På en måte hans fantasi er den hovedpersonen i novellen. Carl ’er dratt til hytta…’. Han forsvinner litt etter litt fra det første møtet med politikonstabel Osmundsen. Forfatteren selv sier:

’Før det hadde han sett på seg selv som et relativt fritt, relativt selvbestemmende menneske, selv om han jo hadde vært klar over at han ikke var hevet over de mer allmenne, samfunnsmessige påvirkningene. Nå derimot lå han med en følelse av at viljen til en annen, til Osmundsen, dyttet ham inn i stadig nye situasjoner der reaksjonene hans var ufrie og dermed irrasjonelle.’ (Kjell Askildsen, Noveller. Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten, Aschehoug, Oslo, 1984, 33)

Spørsmålet er hvor mye er vi selvbestemmende mennesker og hvor mye er vi nikkedukker? Jo mer avhengig av samfunnet vi er, jo mer nikkedokker er vi. Vi kan ikke leve uten samfunnet, men vi mister en bit av friheten hver gang et nytt system er innført. Menneskeheten er uperfekt, men vi utfordrer oss til å danne perfekte systemer. Vi vil ha perfekte lover som skal passe til det uperfekte mennesket og vi forstår ikke at livet er tross alt et tolkingsproblem.

Det er lettere å forstå dette i den andre novellen – Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten. Da ble hovedpersonen en slags dommer av livet. Han er gammel og venter på sin død. Han vurderer livet, sitt liv, andres liv, livet rundt seg. Thomas, akkurat som Carl er en ensom person. De er ikke veldig sosiale og de har ikke noen gode forhold med noen som helst. Begge to står i forbindelse med andre mennesker gjennom vindu.

’Når jeg ikke leser eller er opptatt med å løse sjakkproblemer, sitter jeg ofte ved vinduet og ser ut.’ (Kjell Askildsen, Noveller. Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten, Aschehoug, Oslo, 1984, 65)

Vi vet ikke så mye om Carls forbindelse med hans familie men Thomas har en bror, minst to barn og hadde ei kone. Hans bror etter han fikk besøk av Thomas dør av irritasjon (han fikk ikke det siste ordet). Hans kone dør… endelig. Hans sønn hater ham. Han pleide å like best dattera Maria som sa, da hun var liten, at han er den beste fader i hele verden; men han har ikke sett henne på lenge! Vi liker ikke ham. Vi vil ikke bli venner med ham. Vi vil ikke være hans kone, sønn, naboen osv. Det er lett å hate ham. Kanskje ikke så lett om vi er helt ærlig. Det finnes en liten Thomas eller en liten Carl inni hver eneste av oss. Jeg er helt sikker at hvert eneste menneske er blitt hatet av et (minst) annet menneske. Hvert eneste av oss har en slektning som vi ikke liker og samtidig en annen slektning som ikke er stolt av oss. Det er lurt å huske på at sannheten ligger i øynene til betrakteren.

Det er Askildsen store talent som klarte å beskrive så vakkert slik upopulære mennesker. Det finnes i disse noveller en fin, psykologisk analyse av det som ligger innerst i menneskets sjel og jeg tror at selv Freud ville være stolt av Askildsen.

Jeg husker at jeg har lest boken med en gang. Jeg kunne ikke la være og jeg var lei meg for de var for korte. Samtidig vet jeg at størrelse på novellen (enten Carl Lange eller Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten) passer akkurat og er en stor fordel. Det virker som om den er likesom en kopp te: om det er for liten klarer ikke å påvirke meg, om det er for stor jeg klarer ikke og drikke den; må være innimellom!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: