adrianadicu

KNUT HAMSUN. En historisk litterær analyse, 2o1o

In Knut Hamsun. En historisk litterær analyse, 2o1o on desember 25, 2010 at 11:32 pm

”Jeg elsker tre ting, sier jeg så.

Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? Drømmen.” Pan

Innlegg. Knud Pedersens – alias Knut Hamsun – ble født i Gudbrandsdalen i 1859. Da han var 9 år måtte han flytte hos sin onkel. Der jobbet han som regnskapsmann og i tillegg kunne han studere på skolen og lese Bjørnson, Grimm osv. fra den store bibliotek sin onkel eide. Senere i livet refererer han til denne perioden som en voldsom opplevelse. Morbroren Hans Olsen var Knuts ond ånd. Det som kanskje plaget Knut mest var ensomheten. Han fikk ikke lov å gå ut for å leke med sine kamerater.

’Jeg læste og læste; det tog slet ingen ende. Store brutale ord, som fyldte hele min mund, lange hårde sætninger som tog vejret fra mig, summede om mit hoved, kastedes ud i stuen og gjenlød fra væggene. (…) da jeg kom ud, var alt så sørgelig stille; jeg øjned ikke et liv. Mine kamarater var gået kjem, og selv den sidste strime af solen var sluknet. (…) Jeg blev så uendelig mismodig; jeg følte mig ribbet for glæde.’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.15)

Han forsøkte å rømme fra sin onkel flere ganger og en gang høgde han seg i beinet for å komme hjem hos sine foreldre, men det gikk ikke og 14 år gammel Knud bestemte seg for å løsrive seg fra sin onkel. Han flyttet hos sin gudfar, Torstein Haestehagen til Lom og ble konfirmert den 4. oktober 1874. ’At konfirmanten ikke lot seg plukke på nesen tyder det selvbevisste uttrykket på. Før et år var gått, hadde han da også kommet på kant med gudfaren. (…) Landstrykeren var født’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.15) og den som hadde bare 250 dager på skolen begynte veien til å bli den nordmannen som påvirket måten å skrive på i den moderne litteraturen og forandret verden.

Familien Pedersen. Per og Tora Pedersen hadde seks barn, Knud var nummer fire i rekken. Da Knud var tre år flyttet familie til Hamsund på Hamarøy i Nordland og det virker som om dette var en hyggelig tid for Knud siden han valgte senere og kaller seg først Hamsund og deretter Hamsun. Knut hadde et godt forhold til sin mor men ikke spesielt nært verken til henne eller til sine søstere Sofie og Anne-Marie. Han elsker sin onkel Ole Olsen som brydde seg mer om de viktigste ting i livet enn penger og hans yndlingsbror Ole, men hadde ikke et godt forhold verken med Peter (som flyttet til Amerika) eller Thorvald (som var politimann og forsøk å). Per Pedersen, Knuts far har alltid vært på en eller en annen måte til stede i Hamsuns liv og verk. ’Som omvandrende skredder hadde han nok litt av landstrykeren i blodet. (…) Stor og sterk var han også. Og det het seg at han hadde drag på damene’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.9)

Familie Hamsun. Knut var gift to ganger. Først valgte han en prinsesse. De fikk en datter sammen. Deretter valgte han en bondedrønning og de fikk fire barn sammen. I tillegg ble han forelsket flere ganger, men for ham var kjærligheten – som ringen i novellen med samme navn – enten for stor eller for liten. Som dikter var han en elsket, smigret, beundret helt. Som mann var han elsket og hatet samtidig. En kunne ikke verken leve med eller uten ham. Han viste sterk aversjon mot autoriter av alle slag og ville gjerne at mennesker rundt seg skulle oppfører seg etter hans vilje. Dessuten hadde han nevrasteni og dette betydde at han hadde behov for å være alene og forlate sin kone, sitt hjem, sine barn.

Hamsuns liv og sosiale forhold. Den unge sultne Knut var en fortryllende mann samt en spilloppmaker, en landstryker og ikke minst var han betatt av menneskets innerste natur og drømmen om å bli livets skribent. Han reiste rundt i landet og i utlandet, prøvde seg i flere og ulike yrker, opplevde forvridde følelser og ble begeistret av ’bisarre sjelsfenomener’ og ’vidunderlige nervevirksomheter’ (HAMSUN Knut, Foredragsturne om moderne psykologisk litteratur, Kristiania, 1891). Under Amerika opphold var Hamsun opptatt av religiøse og moralske spørsmål – selv om han ikke betrakte seg som troende. Han preket til alle som ville gjerne lytte til hans synspunkter. Han reiste også til Danmark flere ganger, til Frankrike i 1893- 1894 og igjen i 1931, til Tyskland i 1896 og i 1943, til Rusland, Kaukasus og Tyrkia i 1899 men han var aldri interessert i å reise til England. I romanen ’Den sidste Glæde’ (1912) kalte han England en nasjon av ’løpere, vognstyrere og last som den sunde skjæbne fra Tyskland en dag vil tukte til døde.’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.164) Hamsun føler seg tysk og var fascinert av de tyske filosofer: Schopenhauer, Hartmann, Nietzsche. Hamsun, gjennom deres filosofi ble kjent med det irrasjonelle (Schoepenhauer), den absolutte ånd (Hegel), den blinde livsvilje (Schoepenhauer), det heroiske unntaksmennesket (Nietzsche) og med den nirvana tilstand (Schoepenhauer). Som Nietzsche viser Hamsun seg å være imot demokratiet, liberalismen, positivismen og ikke minst imot nyttefilosofien. Samtidig betraktet han livet som ’en illusjon der alt er spill, seremonier, forførelse og ritualer’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.74). Denne pessimistiske holdningen hadde som resultat et nervesammenbrudd i april 1896 da han begynte å tvile på sitt eget talent til tross for at han var blitt anerkjent som en av de levende yngre forfatterne.

Penger er et kapittel av seg i Knuts liv. Som Sult-helten opplevde han store perioder uten penger, sted å bo, til og med uten ordentlig mat. Samtidig kunne han – akkurat som Sult-helten – sløse bort pengene straks han hadde dem. ’Jeg beholdt naturligvis ikke pengene, det kunde aldrig falde mig ind; jeg for min part vilde ikke drage nogen nytte av dem, det bydde min bundærlige natur imot… (…). Jeg gav dem bort til en gammel fattig kone, hver øre (…); den slags person var jeg, jeg glemte ikke de fattige så aldeles…’ (HAMSUN Knut, Sult, Gyldendal, 2001, s.100) Han spanderte mye og raskt og hjalp gjerne ikke bare venner i nød. ‘I småting kunne han være ytterst sparsom. Skillingen lot han ligge, daleren fikk ofte bein å gå på.’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.132) Dessuten hadde han, slik sin bror Peter alias Per Spelmann, spilledjevelen i blodet. Selv om han fikk betydelige beløp senere til tider kunne han ikke holde pengene løst og måtte ofte låne eller be sin gudfar eller sin kone om penger.

Hamsuns verk. Som journalist satte han alltid under debatt det han mente var i nødt til å forandres og han gjorde det på en subjektiv måte og vanligvis holdte han sine innlegger med å overdrive, ironisere og polemisere. Som forfatter var han mer moderat og hadde mer nyanserte meninger. For eksempel foreslo han under ’Heng dem’ – debatten at begge foreldrene skulle få dødsstraff for å drepe sine barn mens i ’Markens Grøde’ drama skilte han mellom kvinner og menn til og med mellom Inger og Brobær – de to kvinner som dreper sine barn.

Debuten som forfatter kom i 1877 med ’Den Gaadefulde’ – en kjærlighetshistorie fra Nordland som ble solgt i Tromsø for 40øre. ’Et gjensyn’ (1878) er en annen klisjé historie som handler om en tysk mann som skyldte med å ha drept sin elskede og sonet sin brøde med å redde en annen kvinne. ’Bjørger’ (1878) er en bondefortelling i Bjørsons ånd. Historien om to brødre – Thor og Bjørger – deres mor – Thora – og en pike – Laura – som dør til slutt i Bjørgers armer er mer selvstendig enn de første to romaner trass i at den var mer personlig (Knuts mor het Tora og han selv som 16-åring var forelsket med Laura, datteren til handelsmannen på Tranøy). Denne romanen er like et plantefoster i frø for det som skulle skje i hans verk om ikke så lenge.

Allerede ti år senere, ved hjelpen av Edvard Brandes kom de første utdrag av romanen ’Sult’ i den danske avisen ’Ny jord’ og i 1890 ble romanen utgitt som bok under det nye navnet – Knut Hamsun. Romanen handler om en ung mann som mistet kontrollen over resultatene av sin virksomhet på grunn av sulten som en subjektivt symbolisk dimensjon. Det gjelder ikke bare mat, eller ikke bare sulten som sosialt fenomen, det gjelder sulten som psykologisk tilstand. Denne affektive lidelsen beskriver åndelig mangeltilstand da Gud er død og verden er tømt for mening. ’Hadde Herrens finger pekt på mig? Hvorfor just på mig?’ (HAMSUN Knut, Sult, Gyldendal, 2001, s.17) ‘Jeg gik og drøftet denne sak og kunde ikke bli den kvit, jeg fandt de vægtigste for alle skyld. Endog efter at jeg hadde fundet mig en bænk og sat mig ned vedblev dette spørsmål å sysselsætte mig og hindre mig fra å tænke på andre ting. (…) Hvad om Gud likefrem hadde i sinde å ødelægge mig ganske? Jeg reiste mig og og drev frem og tilbake foran bænken. (…) Jeg sat der på bænken og tænkte over alt dette og blev mere og mere bitter mot Gud for hans vedholdende plagerier. Hvis han mente å drage mig nærmere til seg og gjøre mig bedre ved å utpine mig og lægge motgang på motgang i min vei så tok han litt feil, kunde jeg forsikre ham. Og jeg så op mot det høie næsten gråtende av trods og sa ham dette en gang for alle i mit stille sind’ (HAMSUN Knut, Sult, Gyldendal, 2001, s.18)

Samtidig er sulten utgangspunktet for å sette i gang bevegelsen innover i det indre sjeleliv. Sult-helten letter ikke så mye etter mat som han letter etter Ylajali. Det spørs om hva Ylajali er. Er det kun et fiktivt navn til den virkelige kvinnen som bor på St. Olavs plass nummer 2 eller er det et navn for det behovet for kjærlighet, inspirasjon, entusiasme som ligger inni hvert eneste av oss? Ylajali er livet selv, den kjærlighet som kan skape en ny verden, kan innholde lidelsen og utvikle drømmen. Så lenge vi har drømmen kan vi klarer oss. Mens uten Ylajali er vi dømt til en selvdestruktiv tilstand. ’Tilsist stak jeg pekefingeren i munden og gav mig til å patte på den. Det begyndte å røre sig noget i min kjærne, en tanke som rotet sig frem derinde, et spillergalt påfund: hvad om jeg bet til? Og uten et øiebliks betænkning knep jeg øinene i og slog tænderne sammen. Jeg sprang op. (…) Mens jeg stod og puslet hermed blev mine øine fulde av vand, jeg gråt sagte for mig selv. Denne magre, itubitte finger så så sørgelig ut. Gud i himlen, hvor langt det nu var kommet med mig.’ (HAMSUN Knut, Sult, Gyldendal, 2001, s.83)

’Mysterier’ (1892) sammen med ’Pan’ (1894), som ble skrevet i Paris, representerer de første og mest kjente surrealistiske romaner i Norge fra den tiden. ’Mysterier’ forteller om Johan Nilsen Nagel som provoserer folk fra en liten småby med sin atferd og sine meninger. I følge Nils Vogt (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.15) er Nagel Hamsuns kommentar til sitt eget bilde, sin egen oppførsel. Det vil si at Hamsun viser oss en ny taskenspill og han selv er ’humbugens apostel’. Den andre romanen ’Pan’ foreslår et annet tema: dualismen drøm – på en side og virkeligheten – på den andre; drømmen om kjærlighet og angsten for den kjærlighet dom binder. Glahn elsker drømmen om kjærligheten høyre enn Edvarda, men hans skjebne – personifisert av Guden Pan – kastet han i kjærlighetens voldsomme virkelighet.

I 1920 fikk Hamsun og sin drama ’Markens Grøde’ nobelprisen for litteratur. Romanen forestiller to mennesker – Isak og Inger – som den opprinnelige par fra Bibelen – Adam og Eva. De er født på nytt på den ville jomfru jord – Sellanrå; de har ikke etternavn, de kommer fra noe sted, de har ingen fortid. Men de har framtid. Romanen er Hamsuns replikk til industriutviklingen i Norge og i hele verden. Forfatteren opplyser alternativet til denne utviklingen: jorden er veien til forløsning, han vil lære det norske folk hvor viktig bonden er og hvor tilfredsstillende jorddyrkingen kan være. Samtidig trenger Isak en vis mann som kan tolke de bibelske verdier og som kan formidle mellom disse verdier og den korrupte byen. ’Lensmann Geissler vet hva som er det rette (…). Han, og ikke Isak er Hamsuns alter ego i romanen. Lik en Moses kan han lede sitt folk til det forjettede land, men selv får han ikke adgang dit.’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.169) Øystein Rottem spør i sitt etterord til ’Markens Grøde: ’Er det sin egen skjebne Hamsun her gir oss innblikk i? Det er mye som taler for det. Som Geissler står han fram som bondens forsvaradvokat, som ham er han et offer for sin egen rastløshet. Et uvanlig navn har også denne merkelig mann (…). Navnet er av tysk opprinnelse. (…) Det betyr geit, og en ”Geissler” er en geittpasser som svinger pisken over sin flokk uten å ramme den. På høytysk betyr verbet ”geisseln” å piske, og en ”Geissler” er en mann med pisk. I bibelske beretninger støter vi ofte på menn med pisk som driver inntrengere vekk fra hellige steder.’ ( ROTTEM Øystein – Etterord til Markens grøde, av HAMSUN Knut, Gyldendal 2002, s.298)

Romanen ’Markens Grøde’ representerer mer enn en bok. Det er en oppskrift, et tydelig budskap om det sanne og rette liv til Hamsuns folk. ’Geisslers tale til Sivert på slutten av romanen ligner mer på Jahves tale til de første to mennesker. Geissler sier: ’Hør på mig, Sivert: Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er nødvendige på jorden (…). Dere oppholder livet’ (HAMSUN Knut – Markens Grøde, Gyldendal 2002, s.285) Mens Jahve sier: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som kryr av på jorden! (Bibelen. Det Gamle Testamente. Første Mosebok.. 1, Det Norske Bibelselskap, 2005, s. 2)

I 1920, en måned før han fikk nobelprisen i litteraturen, utga han ’Konerne ved vandposten’ som er en motpol til ’Markens Grøde’. Her sier forfatteren at samfunnet kan ikke reformeres, det finnes ingen verdier i verden, ’alle mennesker er optat med sit, de krysser hverandres veier, de puffer hverandre til side, stundom går de over hverandre. Det kan ikke være anerledes, stundom går de over hverandre’ (ROTTEM Øystein, Hamsums liv i bilder, Gyldendal. Norsk forlag, 1996, Oslo, s.181) I ’Konerne ved vandposten’ geiper han til seg selv etter den store forkynnelsen – ’Markens Grøde’.

Det siste kapittel. Da 2. verdenskrig brøt ut, var Knut Hamsun 80 år. I ’En vandrer spiller med sordin’ (1909) 2. del av den såkalte Vandrer-trilogien erklarer forfatteren ’Gud bevarer mig for at bli vis! Og jeg skal mimre det til mine siste Omstaaende: Gud bevare meig for at bli vis!’ (HAMSUN Knut, En vandrer spiller med sordin, s.132) Vandreren, som het Knud Pedersen konkluderer at alderdommen er kun alder og ikke visdom. Å tro seg vis som gammel mann er å narre seg selv. Forfatteren ble svært gammel, men vis ble han ikke. Hamsun var samfunnets dypeste reaksjonær og han kjente seg igjen i Nasjonal samlings program. ’Han var glødende nasjonalist, og hans tenkning hadde et visst rasistisk islett. Ikke minst fant han sine egne holdninger igjen i de nazistiske ideologenes forherligelse av bonden.’ (HAMSUN Knut, En vandrer spiller med sordin, s.212)

Under okkupasjonen begikk han å stille seg på nazistenes side og skrev flere artikler til støtte for sin syn. Etter krigen ble Hamsun dømt for sitt innsatts underkrigen. Han var 89 år men gav seg ikke. Han skrev ’På gjengrodde stier’ som en dagbok for sitt liv siste kapittel. Det er selvbiografisk verk men det virker som virkeligheten er stadig påvirket av fiksjon. Det er en forsvarskrift som gir innblikk i hans liv. Han bruker de virkelige navn for de virkelige skikkelser som oppstår i boken. Et av disse navnene var Gabriel Langfeldts – leder for Universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen. Harald Grieg, direktør ved det norske Gyldendal ville utgi boken men forlangte at navnet må fjernes. Hamsuns barn samt hans advokat forsøkte å presse Hamsun for å gi seg. Hamsun skrev et brev til Sigrid Stray og sa: ’Lat Grieg ta sit ord igjen og nekte at trykke mig, lat han vedblivende forholde mig korrektur – jeg deponerer min vilje på et sikkert sted til efter min død. For siste gang: Jeg tar ikke Langfeldts navn ut av min bok’ (HAMSUN Knut, En vandrer spiller med sordin, s.243) og Hamsun fikk sin vilje. 28. september 1949 utga Gyldendal boka akkurat som Knut har skrevet den.

Hamsun, sammen med sin Marie levde stille og tilbaketrukker på Nørholm og til hans død 1952 den 19 februar.

’Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet.’ Knut Hamsu

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: