adrianadicu

Er jeg likegyldig?

In Uncategorized on juli 2, 2020 at 10:14 pm

Er jeg likegyldig? Handler denne artikkelen egentlig om meg? Muligens at jeg ikke er i stand til å se mine feil, men jeg tror ikke det. Det er forskjell mellom likegyldighet og mangel på politisk engasjement, mener jeg. Eller kanskje det er sånn… at livet går i bølger… at etter en rekke veldig engasjerte generasjoner kommer noen generasjoner som er mer eller mindre likegyldige for så kan barna bli sinte og starte kampen på nytt.

 

https://www.nhh.no/nhh-bulletin/artikkelarkiv/2020/juni/de-likegyldige/?fbclid=IwAR0F07R0aSp42WDc7CjpKkqSfzGAeGOYFvtz7ulFydHuCMQHPcnNbEAxowg

DE LIKEGYLDIGE

De er sosiale og kunnskapsrike og snakker med avsky om Donald og Boris og Sylvi Listhaug, skriver professor Victor Norman i Dagens Næringsliv.

Du møter dem overalt. Før Covid på kaffebarer, i motebutikker, på fly til London og New York, på treningssentre og i hyttelandsbyene på Geilo og Hafjell; under nedstengningen er de på Teams og Zoom. De er ikke helt unge, men de er ikke helt gamle heller. De har høy utdannelse og spennende jobb, ofte i finans, medier eller rådgivning, hvis de da ikke er i akademia eller i en godt betalt del av offentlig sektor. De kjører suv, men er for et bedre klima.

DE SKULLE PUSSE OPP OG LUFTE UT

De er generasjonen som skulle ha overtatt stafetten fra sekstiåtterne og sørget for at digitalisering og globalisering førte til et bedre samfunn for alle, at klimautfordringene ble håndtert på globalt nivå, og at de som flyktet fra krig eller nød ble tatt imot på en verdig måte hos oss og andre som mangler folk.

De skulle ha omformet de sosialdemokratiske partiene i Europa og deres slektning i USA fra tilbakeskuende klassepartier til noe nytt – noe som bevarte det solidariske verdigrunnlaget, men som adresserte vår tids utfordringer. De skulle på tilsvarende måte ha skapt en ny type moderate høyrepartier, med individualistisk verdigrunnlag, men uten den ensidige svartmalingen av stat og skatt som skremmer store velgergrupper fra dem i dag.

De hadde alle forutsetninger for å klare det: God utdannelse, god råd og et innpodet normsett med det beste av liberale og sosiale verdier.

ET VELREGISSERT SKUESPILL

Noen har prøvd. Jens Stoltenberg og Erna Solberg og deres jevnaldrende ellers i Europa har iherdig forsøkt å lufte ut og pusse opp de store høyre- og venstrepartiene slik at de ikke lenger ser ut som innslag fra Filmavisen på 1950-tallet. Det har vært en tøff jobb, spesielt fordi mange av gjenbeboerne er høyst levende særinteressenter som helst vil bevare møblement og veggpryd slik det har vært siden Gerhardsens og Hambros tid.

For å få det til, i en tid da deres jevnaldrende hadde mer karriere- enn samfunnsengasjement og heller ville på hytta enn på Stortinget, har modernistene måttet lære av Tony Blair: Politikk måtte bli en spennende karrierevei – eller rettere: en spinnende karrierevei.

Siden har det spunnet i æille verdens land ….

Hadde dette vært hele historien, hadde den vært trist, men ikke tragisk. Et levende, engasjerende demokrati var erstattet av et velregissert skuespill, men siden de likegyldige per definisjon ikke bryr seg, hadde det vært til å leve med.

DEN SOSIALLIBERALDEMOKRATISKE LIKEGYLDIGHET

Tragedien er at også andre enn sosialliberaldemokratene kan spille og spinne og tvitre, og deres ofte fåtallige velgere er ikke som de likegyldige – de bryr og engasjerer seg om ulv og innvandrere og bompenger og rike pensjonsfondsforvaltere og veistubber i Avskåkkålien. Det skaper et engasjement hos de fåtallige som via noen omdreininger på spinnerokken gjør at de kan kapre først det offentlige rom og i neste omgang den politiske scenen.

Jeremy Corbyn, Boris Johnson, Donald Trump og Bernie Sanders vant alle frem takket være de sosialliberaldemokratiske velgernes likegyldighet.

Det tydeligste symptomet på mellomgenerasjonens manglende politiske engasjement er likevel ikke standpunktene til denne flokken av menn, men alderen: Alle, med unntak av Boris, er sekstiåttere, og som kostskoleelev er Boris mentalt enda eldre.

At den eneste kandidaten demokratene i USA nå synes å kunne samle seg om er nok en mann som nærmer seg åtti og bærer preg av det, sier i grunnen alt.

– HELDIGVIS ER BARNA SINTE

Det er kanskje ikke håp for de likegyldige. De vil, når de ikke er opptatt med jobb og venner og planlegging av weekendtur til Kuala Lumpur når vi igjen får lov til å reise, fortsette å riste på hodet over politikere og politikkens uvesen, før de begynner å smake på den utsøkte vinen de nettopp har funnet i bestillingssortimentet til Vinmonopolet.

Heldigvis har de barn. Og heldigvis er barna sinte. Selv om miljøengasjementet deres av og til tar merkelige veier, er det et ekte engasjement. Protestene mot rasisme denne uken, er et annet glimt av håp.

Alt er bedre enn likegyldighet.

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 5. juni 2020.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: