adrianadicu

Hvor er min kladdebok?

In Uncategorized on juli 21, 2021 at 4:16 pm

https://psykologtidsskriftet.no/aktuelt/2021/05/journalen-min-er-ingen-kladdebok-behandlere

Jeg er en av de som leser artiklene publisert i norsk psykologforenings tidsskrift. Ikke alltid er jeg stolt av måten artiklene blir skrevet. Ikke denne gangen heller.

Før jeg tillater meg å kommenterer artikkelen vil jeg si noen innledende ord.

Først vil jeg si at innsyn i pasientjournal er en viktig rettighet vi mennesker har. Men jeg er ikke enig at det ikke er kontroversielt tema. Innsyn i pasientjournal er like kontroversielt som ytringsfriheten. Det er mye godt som skapes av disse rettighetene, men noen kommer til å få vonde følelser. Det må vi ta på alvor og eventuelt prøve å finne bedre løsninger.

Deretter vil jeg si at jeg er klar over at alle menneskene gjør feil, inkludert helsepersonell både når behandlingen pågår og når den dokumenteres. Konstruktiv kritikk hjelper alle. Å piske velmente og hardtarbeidet behandlere er derimot ikke konstruktivt. Å polarisere debatten i tillegg er å skape konflikt.

Til slutt vil jeg si at alle menneskene har rett til en rettferdig prosess før en rettslig avgjørelse treffes. Det gjelder også helsepersonell. Denne artikkelen er på ingen måte rettferdig prosess, men helsepersonelle idømmes likevel. 

Min replikk til artikkelen.

Til forskjell til budskapet (helsepersonelle har makt og misbruker den) som er rimelig tydelig, er resoneringen i denne artikkelen tåkete. «… de (profesjonelle) må tåle å skrive det som det er, slik de ser det.» sier Adrian Wilhelm Kjølø Tollefsen generalsekretær i Mental Helse Ungdom.

Jeg tåler mye, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal tåle å skrive noe…. Man tåler medisin, kritikk, blikk, urettferdig behandling, tåler å bli sammenlignet med, tåler kulde, varme osv. men ikke å skrive.

Når det gjelder skriving tror jeg at verbalet å tørre er mer egnet. Man tør å snakke, å tenke nye tanker, å svare, å gjøre, å prøve osv. Se Bokmålsordboka | Nynorskordboka (uib.no)

Som jeg forstår begrepene skjønner jeg at jeg må tørre å skrive det som det er, slik jeg ser det. Det er ikke eksplisitt men jeg tror at tåle kom inn i samtale som en freudian glipp og var ment å indusere at profesjonelle må tåle kritikk, anklagende påstander og dom uten bevis. For det er også tråden i denne artikkelen, etter min mening.

Å blande mellom «å tåle» og «å tørre» forvirrer meg. Og denne forvirrende måten å snakke på er essensen i denne debattliknende artikkelen. Noen av debattantene snakker om rettigheter med mer eller mindre anklagende ord. I tillegg er det underkommuniserte tanker. Det tydes og antydes mye.

Jeg skal prøve å fiske disse tankene fra den tåken hvor de svever i:

*det er pasientens rettighet å anklage selv uten bevis

*det er pasientens subjektive opplevelse som er den absolutte sannheten

*det er helsepersonellets plikt til å tåle uten kommentarer.

Og jeg påstår at disse, mer eller mindre skjulte antydninger er skadelig for begge partnere: behandlere og pasienter. Behandlere kan miste engasjement og entusiasme hvis de skal jobbe under urettferdig press. På deres side kan pasientene miste tilliten i behandlere hvis det skapes et ondskapsbilde av helsepersonell. Dette er meget uheldig for det er nemlig tilliten i behandleren som gjør mest parten av jobben i terapien.    

Artikkelen er konstruert på en måte som skaper ubalanse mellom pasient og behandlere. Det starter med pasientens dom om at behandleren har gjort en dårlig jobb.

En kan lure på hvorfor startet ikke med en nøytral holdning? For eksempel: Innsyn i pasientjournal – fordeler og ulemper.

Kanskje fordi nøytral holdning er ikke like populært og selges ikke like mye. Uenighet og konflikt fanger oppmerksomheten, det er populært og det selger.

Vi får vite hvordan NN opplever det å lese egen journal. Selv om artikkelen gir det reelle navnet til pasienten vil jeg ikke bruke pasientens navn fordi det jeg tåler å skrive her er ikke rettet mot en bestemt person, men mot en holdning.

«En ettermiddag i mars 2003: NN sitter hjemme i stua si i Sandnes, alene, og blar fram og tilbake i en bunke papirer som hen nettopp har fått utlevert på sykehus i Stavanger. Der har hen vært innlagt på psykiatrisk avdeling.

Bunken med papirer er NN egen pasient journal.

Jeg ble oppgitt  og matt og ble sittende med en tung følelse i magen. De tolker seg til mye som ikke stemte. Hadde de snakket med meg, bare spurt litt, så kunne journalen vært korrekt, sier hen.»

Jeg har inntrykk at valg av ord er bevisst og målrettet: alene, tung følelse, oppgitt… Bevisst eller ubevisst skaper disse ordene et bilde av en stakkars i møte med fienden.  Enda mer det skaper en konflikt mellom JEG pasient og JEG helsepersonell.

Jeg bruker bevisst pronomenet JEG fordi jeg er ikke enig med denne konflikten og vil bringe oss nærmere og gjerne sammen – pasienter og behandlere. Virkeligheten er at alle sammen har en pasientjournal et eller annet sted i disse dager. Vi er født på sykehuset… det føres i  journal. Vi er blitt målt og vaksinert på helsestasjon… det føres i journalen. Vi har sjekket blodtrykket hos fastlegen… det føres i journalen. Vi har lært av fysioterapeuten å trene muskel etter skade… det føres i journalen.

Tilbake til tema: NN er oppgitt i møte med sin egen pasientjournal. I virkeligheten møter NN egen sykdom som det er beskrevet i journalen av profesjonelle som tålte å beskrive samtalene med pasienten slik de så dem.

Videre kan vi legge merke til at NN er ikke lenger innlagt på psykiatrisk avdeling, men hjemme i stua. Jeg vil påstå at hen er bedre, symptomtrykket må være i hvert fall redusert, siden hen er hjemme og ikke innlagt på psykiatrisk avdeling. Det er rimelig å tenke at behandlere har snakket med NN og de har spurt litt.  Det er rimelig å konkludere at disse behandlere, som har tolket seg til mye som ikke stemte hadde rett likevel og journalen var korrekt.

Jeg har respekt for pasienter, uansett om de er mine eller ikke, uansett hva de sliter med. Psykiske vansker er nemlig det – vanskeligheter. Og jeg har opplevd at når vi sliter psykisk har vi en annen diskurs, litt vanskelig å forstå tale, litt mer usammenhengende setninger og i mindre grad gjenkjennbart språk enn det vi har i sunn tilstand.

Har du noen gang opplevd en konflikt (i familien, på jobb, i nabolaget osv.), har du noen gang opplevd å miste noen du var veldig glad i, har du noen gang opplevd en traumatisk ulykke så husker du kanskje hvor vanskelig det var å snakke, å fortelle historien på en logisk måte, å formidle følelser og tanker koherent.

Vel, hvis du har psykiske vansker blir det enda vanskeligere.

Jeg skal fortelle noe personlig. Nei, jeg har ikke vært innlagt på psykiatrisk avdeling og har ikke en diagnose. Jeg vet… jeg vet… det ville være mer spennende, mer juicy. Dessverre kan jeg ikke hjelpe med salg av psykologtidsskriftet.

Det jeg skal fortelel er at jeg har lagt merke til noen fenomener i mitt liv. Muligens at det er bare meg. Men når jeg leser det jeg skrev da jeg var elev eller student (ja, jeg har fortsatt de stilene ) oppdager jeg ting som jeg har glemt at jeg skrev og implisitt tenkt. Og jeg blir overrasket, noen ganger positivt, andre ganger negativt.

Noen ganger er jeg stolt av meg selv, stolt av det jeg tenkte og skrev i disse framføringene mine, andre ganger blir jeg flau – at det går an å tenke sånn! sier jeg til meg selv (vel jeg sier noe annet for jeg er rumensk og snakker ikke norsk med meg selv, men det er i den gata).

Selv om vi ikke har opplevd nedgang eller psykiske vansker kan vi oppleve at vi har glemt en del av oss, en del av våre tanker, en del av vår oppførsel og da blir vi overrasket når vi blir konfrontert med det.

Jeg mener at det samme skjer når vi leser egen pasientjournal. Vi blir nemlig overrasket. Noen ganger positivt og noen ganger negativt. Og det som er negativt er ikke så lett å håndtere jo nærmere kommer vår sårbarhet.

Jeg kan bare tenke meg, om jeg kommer til å bli psykisk syk, at det ville være vanskelig for meg å uttrykke meg som jeg vil, at jeg kommer til å tenke atypiske tanker for meg, at jeg kommer til å føle sterke krenkelser i vanlige opplevelser, at jeg kommer til å si ting som jeg ikke ellers mener. Og dette ville nok overraske meg hvis jeg skal lese om dette i etterkant. Jeg påstår at de fleste av oss ville oppleve en tung følelse i magen hvis vi måtte lese om vårt forstyrret sinn, uansett hvor mye behandleren har prøvd å være nøye med ordene sine.

Skuespillerne forteller noen ganger at de ikke vil se filmene eller teaterstykkene som de har spilt i. De synes at det er vanskelig. Å lese egen pasientjournal, særlig på psykiatrisk klinikk sammenligner jeg med å se filmen hvor en spiller hovedrollen. Det er ikke alle av oss som klarer å se denne filmen. 

Artikkelen fortsetter med uttalelser fra diverse forskere og ledere av fagforeninger som legger seg mer eller mindre flatt foran anklagene. De som mener noe annet ble ikke spurt.  Jo, det refereres så vidt til en artikkel: Myndiggjorte brukere og umyndiggjorte hjelpere, i boken Kritiske perspektiver på brukermedvirkning. Men bare for å kunne gi anledningen til NN til å konkludere med at forfatteren Tor Johan Ekeland har snudd «tingene fullstendig på hodet».

Det er blitt forsøkt også en nyansering av pasientens rettighet, altså innsyn i pasientjournal, men halvveis i setningen, på en magisk måte har forvirringen funnet plass igjen. «Hun (Marte Kvittum Tangen) sier til psykologtidsskriftet at hun støtter helt at pasienten har innsyn i journalen men at hun er enig i at det bør være ulik gradering på hvem av helsepersonellet som har tilgang til ulike deler av journalen.»

Som jeg leser loven får jeg ikke inntrykk at det anbefales at alle helsepersonellet får lik tilgang til alle deler av journalen.

Artikkelen gir plass også til de psykologene som frykter å skape misforståelse og utelater å skrive viktige opplysninger og hypoteser. Men fort etter dette kommer gode kloke ord fra NPF sin advokaten som klart og tydelig dekreterer at «pasientinnsyn i journal er en grunnleggende demokratisk rettighet som bidrar til at pasienten kan ivareta sin egen autonomi» og dette «har aldri vært kontroversielt.»

Så… vi psykolegene som mener at det er kontroversielt tema har ikke stemme innen norsk psykologforening eller? Er fagforeningen en form for diktatur eller losje?

Og ikke minst, hvis det er lov å spørre sånn og ikke er politisk ukorrekt: klarer alle pasientene å ivareta sin autonomi uansett om hvor godt de kan ivareta sin egen helse? Jeg må innrømme at jeg måtte jobbe med meg selv for å kunne tåle å skrive denne setningen . Jeg har inntrykk at mange holder sånne tanker tilbake av frykt eller behov for komfort. Jeg mener at vi bør være like glad i ytringsfriheten som vi er i retten til innsyn i egen journal.

Fra tid til en annen brukes sitater (mer eller mindre direkte anklager) fra NN: «Journalen min er ikke kladdebok for behandlere.» Ja, det er det ikke. Men kladdebok er viktig verktøy. Kanskje vi bør feste i loven behandleres rettighet til å ha kladdebok som pasienten ikke skal lese?

Et annet eksempel er: «Det er i følge NN få, om noen, behandlere som snakker med pasienten om innsyn i elektronisk journal, og som verifiserer opplysningene de nedtegner, med pasienten eller pårørende.»

Som helsepersonell føler jeg at det å lese disse anklagene og ellers denne artikkelen er en mental selvskading. Jeg kan ikke si at jeg er uenig uten å bli anklaget for å gå i forsvar. Men jeg tar risiko og sier videre at den kunstige konflikten mellom JEG som pasient og JEG som behandler ødelegger både for MEG som pasient og MEG som behandler.

Personlig tror jeg at det kan være bedre om innsyn i journalen skal skje sammen med behandleren. Vi har ikke ennå fått se alle skadene som kan påføres av å ha innsyn i egen pasient journal hjemme i stua… alene.

Sammen med behandleren kan pasienten få muligheten til å stille spørsmål og behandleren kan forklare det som er ment og tenkt i de ordene som er blitt skrevet og vurderingene som er blitt gjort. Ikke minst at man kan eventuelt si unnskyld hvis noe ble feil eller oppleves krenkende. Avslutting av behandling bør være en god mulighet til å få innsyn i egen journal og etter min mening bedre mulighet, særlig for pasienten.    

Det å ha innsyn i egen pasientjournal tilsvarer det å være flue på veggen mens slektningene snakker om deg. Det er ikke alltid like moro.

Ofte er det noe vi sier når fetter er til stede og annet når fetteren har gått hjem. For det er sånn at hvis fetteren drikker et par glas for mange på festen sier vi gjerne til ham at han er morsom, men vi er jo bekymret for fetteren som drikker et par glass for mange og vi deler den bekymringen med vår felles bestemor som har kanskje gode råd. Og så kan hende at bestemor sier ifra til fetteren min at jeg bekymrer meg for ham grunnet alkoholvaner. Og da kan fetteren min bli sint og sur på meg og føler seg misforstått og skuffet…og tenker på dette alene i leiligheten sin.

Som psykolog sier jeg ikke alltid til min pasient at hen drikker for mye for eksempel, for det kan hende at pasienten min blir sur og sint og skuffet og avslutter terapien.

Noen vil nok kritisere meg for at jeg ikke er ærlig og oppriktig med min pasient om min bekymring. Min jobb, mener jeg, er ikke først og fremt å realitetsorientere min pasient, men å utvide perspektivet og å gi bedre strategier til å takle utfordringer og å skape sunne vaner.

Så… avhengig av hvor alvorlige symptomene er kan jeg velge å la det vare å konfrontere pasienten min om bruk eller misbruk av alkohol og snakke istedenfor gjerne om livsstil og sunn kost og sunne vaner.

Deretter skriver jeg i journalen (aka. felles bestemor) at jeg er bekymret for min pasient grunnet alkoholmisbruk og at jeg ga hen råd om sunn kost og sunne vaner.

Forståelig kan dette skape en tung følelse i magen hos min pasient som sitter alene på hytta og lese egen pasientjournal.

Men er jeg fienden her? Burde jeg unnlate å skrive at jeg er bekymret for min pasient grunnet drikkevanene hens slik at min pasient ikke føler at jeg har tolket feil anledningen som gjorde at hen drakk par for mange glass? Eller burde jeg være dritt ærlig med min pasient, koster hva det koster vil.

Artikkelen avslutter majestetisk med NN sine ord: «Makten ligger fortsatt hos helsepersonellet. Det er de som definere pasienten

Terapi og behandling handler ikke om makt. Jeg har aldri følt makt eller søkt eller drømt om makt overfor mine pasienter.

Når de, behandlere definerer pasienten så gjør de det ikke for å dominere pasienten, men for å dokumentere, for å behandle, for å kunne hjelpe så godt de kan pasienten i den situasjonen de er, med de ressursene de har (T. Roosevelt)

At pasienten søker makt istedenfor behandling er ikke heller problematisert i artikkelen. Tvert imot makten er blir gitt til pasienten som eier av den  sannheten ved å avslutte artikkelen med pasientens frustrasjon knyttet til hens subjektiv opplevelse av maktløshet.

For lenge siden gikk folk til sirkus for å se mennesker som var annerledes eller mennesker som slet med psykiske vansker. Ofte var disse menneskene innesperret i bur. Det var en vanære. Å demonisere helsepersonell er også en vanære.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: